Det er uten tvil mange litteraturvitere og gode lesere blant årets forfatterstudenter. Det oser av bakgrunnskunnskap og research i tekstene, men hvor er brodden?
Kanskje har form har vært viktigere enn ideer på årets forfatterstudium. Hvor er det groteske? Det skakke, det originale, det som river? Joda, i antologien finner jeg historier om forhold som brytes, om død, alderdom, lav selvfølelse, landskapsbeskrivelser, ensomhet og selvrealisasjon, men etter et par gangers gjennomlesing leter jeg fortsatt etter det som ikke glir friksjonsfritt pyntelig inn i hyllene med norsk samfunnslitteratur.
For mainstream?
Det er garantert gode forfatteremner her, sikkert spirer til gode historier også, men som leser fornemmer jeg at studentene har blitt mer dullet med enn sparket i leggen, baken eller andre steder.
Å skrive er stort sett en langsom affære. Modningstid er en viktig faktor for de fleste tekster. Den intense følelsen og grunnideen man har når man starter, ebber ofte ut etter en side eller to. Ofte starter skrivingen med et behov for å fange en sinnsstemning eller hendelse, men èn sinnsstemning eller hendelse holder sjelden til en hel roman. Det holder også sjelden til et godt dikt. Når man leser en antologi av forfatterstudenter må man ta høyde for at dette er tekster som er under arbeid. Tekster som ikke er beskåret av en forlagsredaktør og blitt refusert fem ganger før de kommer på trykk. Det jeg håper på i diktene, romanutdragene og korttekstene er å finne fragmenter av ideer og originalitet i fortellerstemmer.
Forfatterstudiet i Bø ble etablert i 1982 etter initiativ av lyrikeren Eldrid Lunden. Anerkjente forfattere som Gro Dahle, Merete Morken Andersen, Gaute Heilvoll, Trude Marstein og Vidar Sundstøl har bakgrunn fra studiet. Kunstnerisk leder for studiet er forfatter Rune Christiansen. Om noen år vil en del av årets forfatterstdenter pryde smussomslagene i bokhandlene. Hva har vi i vente?
Forklaring finnes i neste setning
Når jeg i løpet av en dag sveiper gjennom nettsider, hører radio eller musikk, leser aviser eller ser tv, bombarderes jeg av inn- og uttrykk som jeg lett klarer sortere. Jeg trenger verken mensa-iq eller mastergrad for å tolke inntrykkene og sette dem inn i en kontekst. Min subjektive kontekst selvfølgelig, og den kan være av dårlig eller lavere kvalitet, men jeg gjør det lett. Snapper opp noe jeg hører på en cafe, ser interaksjonen mellom et par ved bordet bortenfor, ser noe på mobilen, ser en ny bil kjøre forbi, hører et rop, tulipanene er tidlige i år, smaker på kaffen, ser en venn. Som sagt; god, dårlig eller dårligere virkelighetsoppfatning, men den er min. Jeg trenger ingen bruksanvisning eller ekstern fasit. Førsteinntrykket er mitt uansett
Det er påfallende hvor mye forklaringer jeg får i tekstene i antologien «En nødvendig rekke små begivenheter.» Kan jeg ane et Knausgårdsyndrom? En setning sier at noen åpner en dør eller kikker ut av vinduet. Jeg trenger da ikke i de to neste setningene få forklart at vedkommende kommer inn i et rom på andre siden av døren, eller pleier å sitte og se ut av vinduet med hånden under haken nøyaktig slik, mange timer hver dag. Noe forstår jeg umiddelbart, andre ting vil jeg gjøre meg opp en mening om selv – riktig eller gal, så får heller forfatteren overraske meg senere. Da skaper hun eller han i hvert fall spenning, og kanskje litteratur.
Se på tv
Like det eller ikke, men det er i større grad tv-serier enn bøker som driver nybrottsarbeid og utvikling på formidlingsformen i dagens mediebilde. Ta klippingen, fremdriften og tempoet i tv-krimen Sherlock i forhold til gamle Derrick eller Bergarac for eksempel. Eller dyrkingen av det ufullendte og usagte i scener som i Jane Campions tv-serie, Top of the Lake. Manusforfatter og regissør stoler på at jeg får med meg sammenhengen, de forklarer ikke, de pusher meg i stedet – skjønte du denne!
Aldri undervurder leseren, og skal du lure han eller henne må du være jækla god. Nesbø bruker dette til nesten det parodiske, lurer leseren – gjerne flere ganger i samme setning, og vi som leser liker det når han lykkes.
Karl Ove Knausgård har klart å skape litteratur av sine beskrivelser av daglige og trivielle hendelser. Scener hvor det skjer lite eller ingenting er med på å underbygge forståelsen av noe annet. Det er mange forfattere som er dyktige på det. Kjell Askildsens noveller er ikke akkurat fylt av action, men nerven er der likevel uten at den blir forklart. Munch sa at man må male motivet i den sinnsstemning man første gang oppdaget det og Hamsuns «Sult» var grensprengende i å vise frem det irrasjonelle. Leseren tiltrekkes mer av det mystiske enn det forklarte.
Nå har jeg brukt mange setninger for å beskrive det jeg sa i ingressen. Det finnes absolutte lysglimt blant tekstene også. Det finnes sting her og der, noen av disse vil bli til noe. Enkelte av forfatterne skal debutere med bøker allerede til høsten. For å nå frem til et stort publikum, må man legge lista høyt for studenter som har holdt på med tekster og skrivestudier på heltid i et år. Dropp flink gutt- og pikegreiene, dyrk ideen, vær modig, hopp utfor kanten, kutt til beinet og overlat resten til leseren.
Tekst: Per Erik Andersen
Foto: Astrid Borchgrevink Lnd
Litteraturgarasjen 