Døden på Høyers

Vi ankommer hotellet sammen med den første varmebølgen i slutten av mars. Fasaden mot Kongens gate har en rødlighet i murpussen. På toppetasjen skimtes balkonger med utsikt over rådhusplassen og vannspeilet i Bryggeparken.

Miljøet inne er i klassisk engelsk stil; chesterfieldsalonger i vinrød oksehud, teak, mahogny og mørk eik.  Her har mang en pjolter blitt fortært. Hemmeligheter har blitt hvisket fra blodrøde kjoler til hvitstivede skjorter, kontrakter har blitt inngått. I spisesalen henger krystallkroner over bord med hvite duker. Vi er midt mellom frokost og lunsj. Bare en gjest i salen, en bredskuldret, høy mann i sort dressjakke med ryggen mot oss. Han sitter litt sammensunket i skuldrene, lett bøyd over bordet med utsikt over elven.

Direktør for Thon Høyers hotell, Christer Sørensen har en slik naturlige autoritet som hotelldirektører skal ha. Han er høyreist og stram, hilser velkommen, finner et bord, holder frem stolene og får kaffe brakt fra kjøkkenet.

(artikkelen fortsetter under bildet)

 

«Dette er et hotell med en særegen historie», sier Sørensen. «Nils P. Høyer overtok driften fra madame Blom som drev restaurantvirksomhet her. Han pusset opp hotellet og gjorde stedet populært for både statsråder, fremstående forretningsfolk og kunstnere på slutten av attenhundretallet.

For åtti år siden i år, den 18. desember 1934 fikk vi besøk av Norges mestselgende kriminalforfatter, Sven Elvestad, best kjent som Stein Riverton. Elvestad hadde akkurat fylt femti år, han var alkoholisert og sliten. Han skulle ut på en lang reise.  Han var på vei til Palestina.»

«Palestina?»

«Ja, han skulle ta båten Bosphorus fra Menstad. Han hadde fått penger av redaktør Thommessen i Tidens tegn til reisen han selv kalte en forsoningsreise. Han ville til det hellige land for å be om tilgivelse. Båten var forsinket og Elvestad og hans assistent Haakon Haugen tok inn her, på rom 208.

De spiste i restauranten. Drakk noen glass vin og diskuterte visstnok dramatisering av en av Elvestads kriminalfortellinger, Færgestedet. Haugen ble sendt ut i  snødrevet som lå over byen for å finne et eksemplar av boken, Sven hentet skrivepapir og konvolutter i resepsjonen og trakk seg tilbake til rommet sitt.

Ingen vet nøyaktig hva som skjedde, men hylet fra rengjøringsdamen som fant ham bak den åpne døren skingret gjennom hele hotellet.»

«Er det mulig å få se dette rommet?»

«Selvfølgelig.»

Hotelldirektør Sørensen leder an gjennom hotellkompleksets mange korridorer, saler og etasjer. Han forteller at hotellet har blitt betydelig oppgradert som konferansehotell de siste årene, og sammen med moderne fasiliteter ønsker hotellet å holde sin tradisjonelle stil i hevd. Hotellets eier, Olav Thon kommer stadig med gamle malerier og andre utsmykningsgjenstander.

«Da Thon kjøpte hotellet fikk han bygget en leilighet til sin kone her, hun hadde slekt i Telemark», sier Sørensen. «Nå har vi gjort den om til en suite.» Han viser oss Inger Johanne-suiten med peis, balkong og utsikt. «Dette er sannsynligvis et av Skiens vakreste rom».

I påsken arrangerer Sørensen mysteriekvelder på Høyers. Han selv vil også være aktiv i det som skjer. Mer vil han ikke røpe. Han stopper opp i en av korridorene i øverste etasje. Er det svak lyd av fottrinn vi hører?

«Der er han igjen», mumler Sørensen.

Så viser han oss rom 208. Det er gjort om til et flott møterom. Her døde altså Stein Riverton for åtti år siden. Mannen med de mange navn. Sven Elvestad, den første utenlandske journalist til å intervjue Adolf Hitler, den første og kanskje eneste til å gå inn i et bur for å intervjue en vill løve, mannen som skrev om Jernvognen, Asbjørn Krag og Knut Gribb, som fornyet journalistikken med sine sagnomsuste portretter, som levde på hotelladresser i mange år, og som drakk sin siste pjolter her på Høyers.

Mange år før sin ankomst til Høyers, skrev Elvestad i 1910 boken «Angsten» om en reisende som jages fra sted til sted på flukt fra sin egen angst. Han tar inn på et hotell like oppunder jul, konfronterer sin egen angst på et hotellrom og blir funnet død.

Ute på balkongen kan man vinke ned til rådhusplassen. «På takterrassen her kan man nyte livet en varm sommerdag», sier hotelldirektøren. «Det er et sted med historisk sus.»

Nede i resepsjonen sier hotelldirektøren farvel. Det lukter sigar. Borte ved vinduet stiger sakte en blålig røk fra et askebeger. Maten på tallerkenen er bare halvspist. Kniv og gaffel ligger i kors. På den hvite duken ligger en fyllepenn.

 

Tekst: Per Erik Andersen

Foto: Astrid Borchgrevink Lund