Ingen komplekser for dialekta

Han kan femti språk, men tviholder på Grenlandsdialekta. – Noen bytter dialekt for å kunne tilhøre en annen og finere sosial klasse. Jeg har bodd i Oslo i 50 år, men det har aldri vært aktuelt å bytte. Jeg er oppvokst i Porsgrunn og er stolt av det, sier språkprofessor Rolf Theil.

En liten bok om russisk funnet på folkeboksamlinga på Eidanger er en av grunnene til at han fikk tenning på ord, setninger og grammatikk. Det skulle senere gi ham muligheten til dypdykk i kinesisk og samisk og etter hvert også føre ham til nærmere 60 studieturer til Afrika. Rolf Theil er lingvist og professor ved Universitetet i Oslo og mener bestemt at språket er et vårt identitetsmerke.
–  Ulike dialekter sier noe om hvem vi er og ønsker å bli assosiert med, sier han og begrunner:

Pent og stygt
– Måten vi snakker forteller mye om bakgrunnen vi har, geografi, sosial tilhørighet, utdanning osv. Samtidig ligger det mye prestisje i dette i forhold til sosiale miljøer. Mange legger om dialekta når de reiser til et annet sted, for å tilpasse seg. Eller at dialekta ikke er bra nok. Noen har komplekser. Og noen forandrer talemåten uten å flytte. For eksempel snakker noen plutselig «pen» Oslo-dialekt uten at de verken bor eller kommer derfra. Det at folk bytter dialekt er naturlig og ikke noe jeg er kritisk til. Det er gøy med variasjon i språk og form, sier Theil til Litteraturgarasjen. Det er ikke vanskelig å høre hvilke geografisk område han er knyttet til.
– Jeg har bodd i Oslo i femti år, men Grendlandsdialekta er en viktig del av meg. Det hadde vært veldig rart å bytte dialekt. Jeg vokste opp på Eidanger og har forresten fortsatt kontakt med de gamle vennene mine. Vi har det fryktelig gøy sammen hver gang vi møtes, ler han.

Ungdom legger om


– Noen dialekter oppfattes som «finere» enn andre. Hvorfor er det sånn?
– På syttenhundretallet begynte noen “finere” nordmenn å snakke dansk i stedet for norsk, eksempelvis ble ordet fugl uttalt uten ‘g’ på dansk, ‘ful’, mens tradisjonelle norske uttalemåter er ‘fuggel’ og ‘fauel’. Veldig mye dreier seg om hvilke klasse man ønsker å tilhøre. Så mange tok etter det danske.
– Det samme ser vi skje fortsatt?
– Ja, unge snakker for eksempel i liten grad Grenlandsdialekt. De snakker som om de kommer fra Oslo. Grenlandsdialekta blir sett på som stygg. Den typiske østkantdialekta i Oslo er i ferd med å dø ut, sier Theil som mener det ikke finnes noe som er stygt eller pent, rett eller galt. Han triller eksemplene ut mens vi snakker, ispedd humrende latter. Entusiasme over språk kan utvilsomt smitte.
– Noen hevder at vi opplever en forflatning av språket, er du enig?
– Nei det er ikke reelt. Det er bare forandring. Det er ikke nødvendigvis noe som er direkte feil. Naturligvis er det slik at utlendinger som lærer norsk, gjør mange språklige feil i begynnelsen, men det er kunnskapsløst og uforskamma å hevde at folk med norsk som morsmål snakker galt.

Forstod sammenhengene
– Hvorfor ble du så opptatt av språk?
– Av forskjellige grunner. I sjette klasse på skolen, det var høsten 1958, begynte jeg med engelsk. Det gikk lett, veldig gøy og skapte interessen for fremmede språk. I 1960, på ungdomsskolen begynte vi med nynorsk. Det gikk også veldig lett. Orda blei bøyd på samme måte som i Grenlandsdialekta, så dette kunne jeg fra før. Så gikk vi over til gammalnorsk og da skjønte jeg alt sammen. Sammenhengene i språket og at vi i Grenland hadde et gammelt system som bokmål ikke har.

 Språklig reise
Fra Porsgrunn gikk den språklige reisen til på universitetet i Oslo. I 1966 begynte han på kinesisk, og noen år seinere på samisk, med det mål å studere lingvistikk, det vil si strukturen i språket og hvordan dette henger sammen.
– Alle språk ligner noe på hverandre, men samtidig finnes det ingen kinesiske ord som ligner på norsk. Det er i oppbyggingen likhetene ligger, forklarer han som var ferdig utdannet i 1975 og professor i 1994.

 Parodi
Aina Villangers debutsamling «Langsang – et flytans habitat» blir ofte presentert som dikt fra Grenland. Språkprofessoren har ikke helt sans for at språket i diktene av forfatteren fra Skien blir framstilt som Grenlandsdialekt.
– De er morsomme å høre på, men det er en parodi på Grenlandsken. De er feil og karikert. Villanger har brukt materiale fra Grenlandsdialekta og laget sitt eget diktspråk, er Theils korte kommentar til det. Noe han derimot gleder seg over er planene om en bok om grammatikk med Grenlandsk schwung.
– Når jeg blir pensjonist om to og et halvt år, har jeg veldig lyst til å skrive en bok om Grenlandsk grammatikk, sier professoren som naturligvis må få det mest opplagte spørsmål, nemlig hva som er hans favorittord.
– Mallimalloore som betyr hagl, et ord på språket fulfulde. Det snakkes av 20 millioner i Vest-Afrika. Et nydelig språk!