gro-trollet-kjellerdør-2Om lus og elefanter, Courbet, Knausgård og meg, skriver gjestekronikør Gro Trollet, forfatter  oppvokst i Skien som har bodd i Paris i en årrekke. 

 

  

Mitt lille land

et lite sted, en håndfull fred

slengt ut blant vidder og fjord

Ole Paus

Denne gamle låten svirrer rundt i hodet her jeg sitter ved bordet i spisestuen i stedet for inne på hjemmekontoret med jobb. I den franske storbyen Nantes nederst i Bretagne, i selskap med et glass rødvin midt på dagen og en elektronisk sigarett. På jakt etter inspirasjon til et innlegg for Litteraturgarasjen. Vil gjøre et forsøk på å være dypsindig, fengende og spirituell som om det for meg er den mest naturlige ting i verden. Men jeg sukker i stedet oppgitt over mitt rotete sinn, et skikkelig bordel som man sier her i frankernes land. Det er noe jeg må sjekke på forresten, hva et bordell har med rot å gjøre. Jeg tar en slurk stimulerende vin, klar over at hjernen min i dag er som trykket ned i dyster gjørme, noe min ene sønn la merke til før han dro på forelesning for et par timer siden. Så han slo brutalt av de blodige nyhetene jeg ofte har surrende i bakgrunnen, plugget på en USB-nøkkel og ba meg ta en latterterapi med serien How I met your Mother. Og i stedet for å føle meg skyldig for å leve i fred mens verden rundt lider, heller le av gjengen av trettiåringer fra New York som på et lite politisk korrekt vis sludrer om sex, rus og kjærlighet. Vel, det visste jeg ikke før jeg gjorde som han sa og så på et par episoder, og i stedet for å le fikk jeg lyst til å gråte av at han er så stor blitt at han forstår slikt.

Jeg reiser meg og setter på litt energisk hard-rock for å hente frem dynamikken. Motorhead. Men når Whorehouse blues dunker ut i stuen som et sarkastisk blunk til bordellet i hodet mitt, trykker jeg på stopp og prøver å spinne videre på løse idéer. Barndommen og ungdomstiden min der hjemme flimrer opp bak øynene som en rekke hakkete biter av en gammel smalfilm; Klyve, Kleiva, Porsgrunn, kysten; falmete eller helt klare visjoner: ansikter, hendelser, følelser, skjebner. På godt og vondt.

Kanskje jeg kunne skrive en nostalgisk sak om røtter og identitet, om det tokulturelle, det som har formet meg? Med en historisk og sosial innfallsvinkel til epoken jeg vokste opp i? Men i stedet for mimring om et lite sted og en håndfull fred, vender tankene mine tilbake hit, klistrer seg fast her hjemme. Jeg blir brutalt klar over at mitt eget hode i stedet for å komme med noe klokt, hopper vilt fra det ene til det andre her jeg sitter, bare kledd i et sommerkort olaskjørt og tynn topp nå midt i den franske atlanterhavsvinteren. Dette på grunn av overivrige radiatorer som reguleres i kjelleren. Og dit tør jeg ikke gå ned alene.

Vi bor i en fem etasjers verneverdig bygård i sandsteinsblokker fra tidlig på attenhundretallet som snart skal restaureres. Med en smal, skjev trapp i bakgården der omreisende kramkarer med kjerrene fulle av kull og annet rart sto og ropte i gamle dager, og som vender ned til hønsenettingsboder i en mørk, skummel og fuktig jordkjeller. Sikkert flere hundre kvadrat flatemål der nede, men veldig lavt under taket. Kjelleren har reddet mange liv; jøder og motstandsfolk under krigen. Det burde jo gi meg andre visjoner i hodet, som om å kunne gå ned dit til dem på et vis, med en stor kurv med provisjon og mitt eget selskap. Men jeg ville måtte gå forbi vaktmesteren som holder på å hugge og stable brukne grener fra trærne i bakgården, og han er en veldig spesiell type. Usedvanlig svær og kraftig, det brune beltet på den gamle dressbuksen han alltid går i godt strammet over ølmagen, og fremhever slik absolutt alle sine små og store attributter, av den ungkarstypen midt i livet som fortsatt bor hjemme hos mor. Aldri et smil når vi dumper på hverandre i trappeoppgangen, men et høflig Bonjour, Madame, i følge med et mørkt blikk under tobakksfarget, stritt hår glinsende av voks gredd bakover.

Jeg sukker oppgitt over meg selv, tusler ut i den brede, lange entréen og stapper hånden ned i vesken på kommoden, like rotete som hjernen min, finner pakken med Marlboro og fyrer opp en ordentlig sigarett. Reiser meg for å lufte ut røyken slik at jeg ikke får kjeft når guttene mine kommer hjem, gjør et forsøk på å la verandadøren stå åpen, men det er nesten storm ute, så den smeller igjen av seg selv. Hvorfor er du redd for den mannen, han er sikkert snill som dagen er lang? tenker jeg. Et underlig uttrykk i grunn, for bor man ved polarsirkelen og bruker det midt på vinteren blir det jo synonymt med «like ond som natten er lang»?

Jeg rister igjen på hodet av meg selv, hva jeg går rundt og tenker på. En ustrukturert vims. Jeg vender tilbake til vaktmesteren og prøver å prente inn i meg visdommen i «Man skal ikke skue hunden på hårene», eller «Kappen gjør ingen til munk» som man sier her nede. Og som den andre sønnen min på nitten –for tiden anarkist, nesten to meter, helskjegg og blond hanekam, et slags horn i den ene øreflippen, sort skinnjakke og T-skjorte med trykk fra et blodig platecover – fornærmet utbrøt her en kveld etter å ha kommet hjem fra stampuben. I stedet for å gå inn i hans og brorens egen stue for å lytte til noe death-metal med voldsomme scream-vokaler, volumet på full guffe, satte han seg ned og pratet. Gutten kan erte på seg en stein, men er av den typen som omtenksomt vifter en flue ut i friheten i stedet for å smekke hjerteløst til den med en sammenrullet avis. Han hadde ruslet oppover gaten bak ei dame i tjueårene som hadde snudd seg plutselig, satt opp et livredd uttrykk og begynt å løpe som besatt. Han var dypt såret som om han mente alle burde høre hans bløte hjerte banke på lang avstand gjennom blodige hodeskaller, muskler og hanekam.

Han har jo absolutt rett i det med munken, tenker jeg, men tar likevel ikke sjansen på vaktmester og jordkjeller. Får dårlig samvittighet; sier man ikke i Nepal at den som leter etter lus på andres hoder har en elefant på sitt eget? Best å feie for sin egen dør, tenker jeg videre før jeg husker at det jo er vaktmesteren som feier for min. Og at jeg en gang feiet for naboens dør. Nåler fra juletreet.

Jeg stumper røyken i kaffekoppen fra i morges, tar en slurk vin til. Sist gang noen spurte meg om å skrive en sak ble det en tjukk roman av det, det er mulig jeg har et problem med å fatte meg i korthet, tenker jeg så selvkritisk mens smalfilmer fra sytti- og åttiårenes Grenland flimrer igjen. Men det blir en stor haug med ruller, så jeg åpner en ny fil, legger inn stikkord om alt som dukket opp; navn, år, begivenheter, ting jeg må sjekke på. Litteraturgarasjen må kanskje si seg skyldig i at det blir en bok til, smiler jeg, litt trett av meg selv. Men jeg smiler i det minste, tungsinnet letter kanskje litt? Med mindre det er vinen som døver det ned? Andre glasset er påbegynt. Jeg ser på klokken, blir litt engstelig for hva sønnene mine vil si om jeg ikke er helt edru når de kommer hjem om et par timer: «Mamma, trur du du finner inspirasjon i bunnen av flasken, eller?» Akkurat det setter meg underlig nok i godt humør en stakket stund, for de har vel til gode å ha sett moren sin full, og det er da jeg som er den voksne her? Vel, det er det jeg pleier å slenge til dem i det minste når de påpeker ting jeg ikke vil vedkjenne. Selvfølelsen synker lenger ned, jeg som burde være et godt eksempel, et slags fornuftens høysete. Shit.

Jeg vrir hjernen tilbake til litteraturen; det med å fatte seg i korthet får meg over på Reisen til nattens ende, et langt mareritt inspirert av første verdenskrigs blodbad og som hyller feigheten, skrevet av den franske forfatteren Louis Ferdinand Céline, og som heller ikke fattet seg i få ord. Uten sammenligning for øvrig. Han sa at om du ikke la huden din på bordet, blottet sjelen din med andre ord, var det du skrev ingenting verdt. Tør jeg det? La folk reise rundt i meg slik jeg er? Helt og holdent? I alt jeg har av følelser, drifter og underlige tanker, det som er edelt men også det som er grelt? Glede, sorg, kjærlighet, sinne, stolthet og skam. Gode og dårlige valg, seire og nederlag? Legge all stolthet til side, avdekke meg helt og ikke spare leserne for noe? Er jeg sterk nok? Det kunne jo bli en vanvittig opplevelse for leserne og denne damen her sporenstreks låst inne på lukket avdeling for ekstrem galskap, sukker jeg for meg selv.

Céline bikker tankene mine over på Knausgård som man vel trygt kan si blotter sjelen sin, mens første bind av selvbiografien hans, En fars død, dukker opp i hukommelsen. Kunne jeg skrevet en bok om min egen far? tenker jeg så, mens jeg får en vond klump i magen. Tretten år av min eksistens, kan det fylle en bok? Det kan i det minste fylle et helt liv med savn, konstaterer jeg, mens ambulansen med ulende sirener over Porsgrunnsbrua, en duknakket Klyve-prest og Norsk Hydro trykker seg som spisse knivstikk frem i pannebrasken. Men Knausgård og Céline blotter sjelen sin da. Så får jeg litt betenkeligheter, for Céline, som Hamsun, forvillet seg ideologisk helt bort under den neste blodige krigen. Landsforrædere. Så det er dette med å skille forfatteren fra verket, kan man la være å tenke på verdiene deres når man leser? Verdsette geniet uansett det som står skrevet mellom linjene?

Jeg synker ned foran Mac-en igjen, blir aldri enig med meg selv om det likevel, mens jeg lurer på hva Knausgård ville ved å velge en så provoserende tittel til selvbiografien sin. Min Kamp. Hvorfor få alle til å tenke på Hitler når du skal invitere noen inn i ditt eget sinn? Der Führer sine kludrerier som jeg tror jeg leste et sted at Knausgård selv definerer som ondskapens dårlig skrevne eksempel? Knausgårds hode synes jeg er usedvanlig fasinerende forresten. Skarpt, dypt, modig, følsomt og beundringsverdig kreativt. Men alle oversettelser av serien har unngått allusjonen til Hitlers suppe. Hvorfor går det i Norge? Er det et tegn på en friere kultur eller mangel på kritisk sans? Må forresten lese det siste bindet, tenker jeg, der han jo debatterer om Hitlers skrevne vanvidd, og rusker tak i Heidegger likeså, noe som jo absolutt er på sin plass, fatter ikke hvorfor den fyren betraktes av mange som en stor filosof, det oser jo av mye kvalmende. Det med mannen og verket igjen…

Nå spinner det på nytt i et totalt virvar der oppe. Jeg banner litt innvendig, tar en slurk vin til og prøver å ruske i mine små, lamme grå, men sitter i stedet og stirrer rådvilt på de fetladne kjerubene med et grettent oppsyn malt i en nisje over den gamle marmorpeisen i det fordums fasjonable, men nå litt falleferdige bygget. En leilighet vi ikke får røre stort, og det er greit, jeg liker det nedkjørte, ornamentene i slitte hvitmalte tak og vegger, til og med det digre art-déco speilet som dekker en stor del av den ene veggen i den doble stuen. Som den tre hundre år gamle eikeparketten der en plank vipper opp her og der når man trår på den, og som man kan få flis i tærne av i enkelte kroker. Men jeg er ikke glad i denne mislykkede fresken i beige og grått. En av kjerubene ser ut som en liten djevel, tross manglende horn i pannen. Så jeg vender heller blikket over på skolen på gatehjørnet på den andre siden, opp på skifertaket og den røde murpipen som holder hardt på hatten i den rasende vinden. Et verneverdig bygg likeså. Artig at skolen rett over gaten for oss heter Jules Vernes, tenker jeg, oppkalt etter forfatteren som kom fra denne byen, mannen bak Jorda rundt på åtti dager og mange andre verdenskjente verk. Jeg har en anekdote om det som jeg nevner på i romanen Skygger, jeg liker pussige historier, så hva om jeg forteller litt om det for de som ikke har lest boken? Forklarer folk hvorfor Vernes dro til Rjukan etter den historien om luftballongen i 1870-årene? Den som med to franske soldater oppi ble tatt i en fryktelig storm og landet på Lifjell? Som gjorde at han skrev en del om Norge etter det? Men nei, jeg bør vel ikke gjenta meg selv, avgjør jeg idet jeg oppdager et par hybelkaniner under den mørkelilla sofaen. Jeg lar dem være i fred. Uansett, kanskje er jeg opphengt i den historien fordi den på et vis legger ut en lang rød tråd mellom livet mitt her nede og der oppe. Nantes og Telemark. Et slags skjebnens slumpetreff.

Ingen revolusjonerende og geniale ideer trykker seg frem, så jeg stiller meg i stedet foran den høye og brede verandadøren. Det er faktisk bare dører og ikke vinduer ut mot den lange, smale balkongen som løper langs hele fasaden på denne siden av bygget. Seks i alt om jeg teller med de to soverommene som ligger på denne siden. Derav vårt, som har en sprekk som strekker seg diagonalt over taket fra det ene hjørnet til det andre. Jeg sovner alltid inn til en tanke om at det en natt kommer til å rase ned over hodet på oss.

Jeg dunker meg selv i pannen. Slutt å tenke på alt mulig annet enn det du burde! raser jeg innvendig. Mens jeg igjen prøver på det, betrakter jeg folk som går forbi. Mange har jeg sett før, helt ordinære eller originaler, ofte lager jeg meg tanker om dem, de legger seg helt av seg selv inn i historier som spirer i bakhodet. Men ikke akkurat nå. Og dessuten dukker dette med hund og hår opp igjen; av egen erfaring er det godt mulig de som virker helt ordinære er noen skikkelige originaler og omvendt. Eksentriske inni. Man tar ofte feil. I sommer for eksempel, på en metrostasjon i Roma der jeg ventet på neste vogn sammen med mine to sønner og ektemake, dukket det opp en mager, velkledd gammel mann på rundt nitti. En slags blanding av en avdanket bankdirektør og en litteraturprofessor, stor ørnenese. Det eneste spesielle var at han hadde noen oppsiktsvekkende briller, en slags pilotbriller fra gamle dager med knallgule glass. Han der er en skikkelig skarping, tenkte jeg da jeg møtte det borende blikket hans idet han stilte seg ved siden av meg og stirret åpenlyst på oss alle etter tur. Fra sandaler til hårsveiser og ned igjen. Metrovognen kom, han gikk og satte seg. Så dro han opp et stort blad. Fylt med glinsende, nakne mannekropper.

Jeg merker jeg står og smiler for meg selv da jeg oppdager på fortauet på andre siden en ung dame med stort og krøllete, rødt hår som sliter med den grønne paraplyen som har vrengt seg. Hun minner meg om Julie, som ei venninne fra Paris tok med seg da hun kom på besøk en helg. Festlig jente, men kunne ligne litt på meg selv i grunn. Ikke av utseende, men av type; en slags hulter til bulter skravlete sak og ufrivillig hippie i klesstilen som meg selv. Hun var ganske spesiell; pen, rene trekk, dryss med fregner, mørke øyne. Hvorfor rødtoppen får meg til å tenke på henne er nok fordi Nantes, som Bordeaux, har en mørk historie. De to majestetiske byene ble begge rike på slavehandel. Flotte på grunn av blodpenger da. Han som bygde gården her var en rik skipsreder. Forfedrene hans sendte skip til Vest-Afrika og Sentral-Afrika blant annet, jaktet på og fanget mennesker og solgte dem til hvite plantasjeeiere på de franske øyene i Karibien og det Indiske hav. Selv om bygården er fra tiden etter, hadde mannen en formue fordi han arvet rederiet forfedrene ble rike på. Jeg fortalte Julie litt om det, at selv om leiligheten er kul, så tenker jeg på hvorfor stadig vekk. Når jeg ser opp i det ornamenterte taket, relieffene på veggene, får jeg bilder av sviende pisker, tunge lenker, forslåtte legemer kastet over bord, levende eller døde, livredde barn som skriker. Fete, hvite menn stønnende over brune, mishandlede kvinnekropper. Hun ble litt stille etter den informasjonen og kikket seg rundt. Viste meg så bilder av broren sin. Veldig mørkhudet. Søsken på mors eller på farssiden da? spurte jeg. Begge dele, svarte hun med et smil. Jeg har fargene til mamma, han til pappa, selv om det er omvendt med trekkene. Pappa er fra Martinique. Oj, vil du få sove i natt da? På et rom bygd med penger fra dine forfedres blod? spurte jeg og følte meg som en barbar over å bo og trives her. Hun svarte ikke på det, så jeg vet ikke hvordan det gikk.

Tankene mine glir over på den gripende, historiske romanen Texaco av Patrick Chamoiseau som jeg leste da jeg for en evighet siden var på ferie der faren hennes kommer fra og der handlingen foregikk. Fikk en dobbel reise, fra nåtiden tilbake til slavetiden. Betraktet kvartalene, plantasjene, befolkningen, primærskogen på et annet vis enn de til tider uhøflige, hvite turistene fra kontinentet som klaget på treg betjening. Det eneste du mangler er en pisk, fikk jeg lyst til å si til den utspjåkete, middelaldrende bimboen som satt og holdt i det tomme cocktailglasset sitt med en liten rosa parasoll oppi mens hun ventet utålmodig på neste drink. Den reisen endte på et skremmende vis forresten. Etter en seks timers fottur gjennom primærskogen med trestammer så tykke at man måtte være minst seks personer til å holde rundt den og så høye at du nesten ikke så himmelen, etter å ha stått stille som en mus og sett fargerike kolibrier drikke av den bugnende naturens egne blomsterbeger, blitt kløpet av kreps i de krystallklare kulpene i bekkene, ble jeg jaktet på av to sorte og hvite villgriser. Jeg hylte og løp som besatt mens jeg tenkte på Pasolinis film Grisehuset og var sikker på at jeg skulle bli ett opp jeg også, mens mannen min lo så han nesten ikke klarte å holde seg oppreist i stedet for å redde meg. I trygghet i nærmeste landsby fikk vi en overhaling av en lokal gammel luring som oppgitt sa: «Hadde dere ikke tropehatt med brem på? Giftige slanger kan gli ned fra hvilket som helst tre!»

Vel, vi overlevde det da, tenker jeg mens tungsinnet viker litt for grisene, men kanskje jeg kan skrive et reisebrev? Bosnia? Om skuddsårene som fortsatt sitter i veggene i Mostar og Sarajevo? Om samtalene med folk på de forskjellige sider i konflikten? Som nå prøver å leve sammen med grusomme sår som fortsatt blør?

Skyene i hodet blir regntunge igjen, så jeg tvinger minner om andre reiser frem. Jeg er en slags freak, liker gamle steiner som man sier her nede; andre kulturer, museum, monumenter og ruiner gir meg spennende filmer i hodet. Og fremmed musikk for så vidt, som arabisk rock, indisk bollywood-pop eller gregorianske kirkekantater, balkan-jazz og mye annet. Akkurat nå er jeg inne i en nostalgisk tripp med gammel gitarblues og folk-rock. Jeg har jo reist en del opp igjennom årene, og livet mitt her nede er jo på et vis en lang reise i seg selv. Hmm… Idéene til brevet popper ikke frem så jeg går heller og setter på CD-en til Lou Doillon, et nytt talent i den folk-rock stilen, og synger lavt med henne :

 

And I wonder what you’re doing?

What are you up to these days?

I sometimes wish you would call me,

But then I wouldn’t know what to say

 

Så slutter jeg å synge, for det er en helt annen person enn min egen mann som dukker opp i hodet. En fyr fra gamlelandet, kanskje fordi jeg har litt hjemlengsel tross alt, selv om «hjemme» egentlig er her nede og jeg ikke kunne tenke meg å forandre på noe. For litt siden drømte jeg faktisk om både Knausgård og ham, som drømmen hadde døpt om til Tom. En underlig sak: Jeg sto ute i en bekmørk natt, snøen dalte. Jeg var godt kledd, men frøs på føttene. Da jeg kikket ned var jeg barbent. Oppdaget plutselig at jeg sto foran en opplyst skobutikk. Jeg gikk rett inn gjennom den åpne veggen, men det var godt og varmt der likevel. Rett foran hyllen med støvletter satt langstrakte Tom på en stol og skrev i en fandenivoldsk fart, håret lenger enn sist jeg så ham sto til alle kanter og arkene lå strødd rundt overalt. Jeg fikk lyst til å plukke dem opp for å lese det han skrev, men lot være. Og han virket i et fandenivoldsk humør likeså, så jeg gadd ikke prate til ham, bare heiste på skuldrene og skrittet over bena hans. Men det var klart at han eide butikken. Jeg fant et par støvletter som falt helt i min smak, ekstravagante vintage-saker helt opp til knærne, med høye men stødige hæler. Jeg holdt dem foran ham, han pekte bare mutt mot kassen. Så hadde jeg dem plutselig på bena, veldig fornøyd, og gikk ut på den andre siden som vendte inn til en diger hall i et kjøpesenter. Da satt Tom på stolen sin der i stedet og skrev. Jeg oppdaget så, svært overrasket, at han hadde organisert en ettermiddagskonsert med Madonna, som for meg står for verdens mest patetiske musikk, verre kan det liksom ikke bli, og allerede lettere irritert på ham slang jeg ut en spydig kommentar om at han drev med musikalsk prostitusjon, snudde ryggen til og fikk i stedet selskap med Knausgård som jeg ble stående og diskutere intenst med, le og argumentere. Da reiste Tom seg plutselig, brøt inn i samtalen og holdt et strengt foredrag, spesielt rettet mot Knausgård. Om hva fikk jeg ikke med meg, men kanskje om det å blotte andre enn seg selv, tenkte jeg i drømmen mens han snakket i et irriterende, belærende eller moraliserende toneleie. Knausgård hørte oppmerksomt etter med hevede øyebryn. Da gikk jeg, men ute i snøen igjen oppdaget jeg at jeg ikke hadde de fine nye støvlettene på, men et annet par jeg syntes var ganske komfortable, men stygge, flate og fornuftige. Jeg var overbevist om at byttet sto Tom for og ble enda mer oppgitt over ham.

Jeg har prøvd å tyde den drømmen, kanskje betyr innholdet at jeg har litt panikk for tiden, barna store, en slags «hva nå»angst. Resten av livet. De ekstravagante sakene drømmer om spenning, mens det er de flate, fornuftige jeg trenger. Livet mitt nå. Med min bløthjertede, snille ektefelle, noe ved ham som jeg ble dypt rørt over først og fremst. At han kunne gråte foran en sentimental film uten å skamme seg. Han er slik fortsatt, blir beveget av den minste lille ting, om det så bare er et program på TV.

Tankene mine flyr fortsatt vilt, konstaterer jeg oppgitt og setter meg igjen, nipper til vinen som om en voksende rus vil hjelpe på konsentrasjonen. Men det med rus får Bjørneboe til å dukke opp i hodet, dinglene i bena som Mussolini, selv om det var han som hadde hengt seg slik selv. Om mannen vel levde i en evig sort indre verden, et selvhat, kanskje gjorde han det under en overdose hallusinerende absint? En bad trip? Den planten er det jo ikke i vin, så ingen fare, tenker jeg og tar en slurk til. Men det med hjemlengsel får meg til å tenke på valgene jeg har tatt her i livet, hvordan livet ville vært om jeg hadde valgt annerledes. Om det kunne blitt noe fint mellom han andre fyren og meg. Sikkert ikke, tenker jeg og får vondt inni meg, for da ville jeg ikke fått akkurat de to barna jeg fikk. At de ikke ville ha eksistert trykker tårene frem. Jeg svelger dem ned med en slurk til. Jeg valgte rett. Men hjerterøttene verker likevel litt, og jeg får igjen umiddelbart dårlig samvittighet av å sitte der og tenke litt for hett om en annen fyr, akkurat som om ikke mannen min gjør det om andre damer en gang i blant. Jeg er ikke den eneste kvinnen i verden. Bare han ikke føler behov for å fortelle meg om det, men holder det i sin hemmelige hage, tenker jeg, han er ikke min eiendom.

Jeg tar et drag av den elektroniske sigaretten. Følger den hvite dampen med øynene. Han fyren fra gamle dager dukket muligens opp i hodet fordi min egen make ikke har vært hjemme på nærmere to uker, pendler til Paris, og var på den årlige utflukten sist helg med kollegene. Vel, det var det han sa i det minste. Har jeg savnet ham? Vet ikke, konkluderer jeg, vi har holdt sammen halve livene våre, tåler litt avstand, men jeg slår likevel av den CD-en med Doillon og setter på Jake Bugg i stedet. What doesn’t kill ya, What doesn’t hurt, Sometimes you feel you’re up against the world. Av en eller annen årsak får den låten meg til å  hente vannkannen og gå inn på badet for å fylle den. Bortkastet tid, de to oliventrærne i potter står der med nakne grener. Et par knusktørre blader klorer seg fast. What doesn’t kill you

Jeg blir stående og se meg selv i speilet, nesten overrasket over at jeg ikke har en elefant på hodet. Ikke så rart likevel kanskje, pleier ikke lete etter lus, og liker stort sett alle andre. Med svært få unntak. Med mindre de har dolket meg eller mine i ryggen, drept eller voldtatt. Men om kappen og munken, så kan jeg selv bli ganske overrasket over hva folk tror om meg; jeg fikk høre en dag at noen syntes jeg virket «overlegen». Det var en underlig ting å høre, for jeg er bare sjenert, til tider veldig usikker, og setter sikkert opp en beskyttende maske som da visstnok gjør at jeg ser ut som en blære. Noe som gjør at jeg nå tror alle andre som bærer den masken skjuler usikkerhet og sterke følelser.

Å stå der og skue hårene på meg selv gjør at jeg føler meg ussel igjen, ved å frykte mannen som feier for min dør og som sikkert er like snill som midtsommersnatten. Jeg drar en hånd over hodet som for å børste bort dyret som nå satte seg der, og ser i speilet igjen, alltid litt overrasket over at den voksne damen der er meg. Jeg liker i grunn å se at livsvisdommen, eller dumskapen, har satt sine spor, rynker og arr, men jeg føler meg likevel fortsatt som en uferdig jentunge, full av stormende følelser, med alt å lære. Det siste i motsetning til da jeg var tjue og trodde jeg hadde forstått alt. Kanskje burde jeg klippe av meg manken som henger nesten ned til rumpen? tenker jeg, bøyer meg frem og ser etter grå hår. Finner et par, røsker dem ut. Som om jeg skammer meg over å ha det så langt, jeg, en voksen mor til skjeggete ungdommer. Jeg stapper det alltid ned under jakken eller setter det opp i en knute. Kanskje er jeg redd for å ikke kjenne meg igjen om jeg klipper det av, eller for å klippe bort mannen mins ømhet muligens. Jeg hadde det langt da vi traff hverandre. Han liker å se det ligge spredd utover puten, dra fingrene gjennom det. Vi får se hva han sier når årene går og det blir helt grått, tenker jeg og drar opp toppen, knepper opp de øverste knappene i skjørtet, betrakter magen. Den er for rund og for bløt, kanskje jeg burde gjøre alvor av å melde meg på argentinsk tango? vurderer jeg og føler meg latere enn absolutt alle andre. Legger hånden under de åpne knappene, kjenner med fingertuppene på det horisontale arret. Hvem andre enn mannen min ville ha kysset det, sagt at det var en del av meg, at det var stygt men vakkert? Om han går fra meg?

Egentlig burde jeg bøye meg i støvet for at han holder ut med meg, sukker jeg, brutalt klar over at han er skrudd helt annerledes sammen enn damen i speilet, mens Gustave Courbet plutselig flyr gjennom hodet på meg. Han ville ha malt arret han, om det var mitt underliv han hadde fremstilt i Verdens opprinnelse. Han skjulte ingenting, klumpfoten til en naken kvinne, håret under armene. Jeg løfter opp mine, fader, på tide å bruke høvelen. Jeg gjør det, knepper igjen skjørtet, går tilbake og vanner de døde plantene mine. Setter meg igjen, tar en slurk rødvin til. Kanskje den vil kunne mane frem et snev av geni. Resultatet lar seg utebli.

Det er jo nesten orkan, tenker jeg, går bort til glassdøren og ser på kvister og bøss som blir pisket rundt i gaten. Jeg vurderer kritisk den elektroniske tingesten mellom fingrene, snur meg og går ut i vesken i gangen igjen. Fyrer opp foran vinduet. Tross uværet står en gjeng med elever fra Jules Vernes likevel ute og røyker, blant dem to skikkelige barskinger jeg vet hvem er fordi jeg kom opp i en litt pinlig situasjon med dem. Munken og kappen vender tilbake; hvor feil kan man ikke ta av folk? Som de to, en muskuløs bad boy og en indie-rock fyr, pen men mandig, begge med noen dagers skjeggstubber og uvørent mørkt hår, akkurat den typen som jentene faller som fluer for. En dag jeg hadde stukket til bakeren på hjørnet ved den eneste skyskraperen i byen, ruslet jeg opp den røde og grønnmalte trappegangen til tredje etasje på den tykke, orientalske løperen midt i de brede eiketrinnene. Sikkert umulig å høre da. Foran den høye døren vår med fargerike glassmalerier lik den ved siden av, sto de to barske guttene og ga hverandre et dypt kyss, han ene med ømme hender rundt den andres kinn. Han andre med en kjærlig hånd i den førstes bustete nakkehår. Ikke egentlig en seksuell scene, bare full av følelser. Forelskelse. Jeg prøvde å liste meg ned igjen, rasle litt med posen slik at de fikk tid til å slippe hverandre, men det var for sent. Ikke noen vits i å late som ingenting, så jeg bare ga dem et smil, et vennlig blunk og låste meg inn mens de begge sto der med sprutrøde ansikter. Jeg har sett dem siden, alltid i samme gjeng med damer som maler som lystne hunnkatter rundt dem. Men når det er jeg som kommer forbi, studerer de skotuppene sine.

Det med rett foran døren får meg til å tenke på naboen og hund og hår igjen. Første gang jeg traff ham, var dagen vi flyttet inn. Vi sto på fortauet foran bygget og røkte med flyttefolket. Vi ville gjøre en god gjerning og hadde engasjert et byrå som drev med re-integrering av tidligere fengselsfugler. Hva de hadde sittet inne for hadde ikke vi noe med. Men mannen min fulgte nå likevel litt bekymret med på kasser fulle av CD-er, PC-er og tekniske duppedingser. Jeg selv var bare fornøyd over å ha god samvittighet for å være sosialt bevisst i gjerning, og glad for å kunne snakke engelsk med en tidligere sjømann fra Ghana, få en oppvisning i rap av en kjekkas fra Guadeloupe og diskutere fengselspolitikk med en kraftig kar her fra byen. Akkurat det siste dempet seg noe etter hvert da han satt ved siden av meg i personbilen mens mannen min kjørte lastebilen. Siden jeg ikke hadde spurt om hva han var blitt dømt for, fant han det for godt å forklare selv, og ga meg et blått blikk med et lite flir på leppene. Han hadde lett for å bli litt hissig, sa han. Og hadde drept sin beste kompis med trettito knivstikk etter en diskusjon der de var uenige. Nå hadde han forbud mot å ha kniv på seg, ble han tatt med det, var det rett bak murene igjen. Resten av dagen var jeg enig med ham i alt han sa. Klarte likevel å si: «Bare ta heisen du, det er ikke noe å diskutere, jeg tar trappene». Som svar på spøken fikk jeg bare et mørkt blikk. Jeg grøsser litt, burde vel se på det som en tillitserklæring at han spontant betrodde seg, men… Uansett, dette med naboen da. Vi sto som sagt og tok en blås da en lang fyr midt i femtiårene dukket opp, med en fyldig mørkebrun playmobil-sveis, i den forstand at han sannsynligvis farger håret selv. Enkelte menn gjør det her når de blir grå, kjøper en pakke farge på butikken og får en helt ensfarget hjelm. Akkurat det har jo ingenting med saken å gjøre, men han kom ut og ba oss bryskt om å tørke opp vanndråpene etter vaskemaskinen, «det blir flekker på parketten i trappen, den er bare satt inn med voks». Jeg vet ikke om han var klar over at vi var de nye naboene og ikke bare flyttefolk, men det gjorde jeg klart for ham ved å smile demonstrativt bredt, riste ham i neven, presentere oss og love med hånden på hjertet at det skulle vi. Jeg glemte det selvfølgelig. Men han svarte tilbake; adelig etternavn. Konen hans hilser alltid på meg, sjenert men hyggelig. Fire voksne unger. Jeg lurte litt på hva hun gjorde med en slik sutrete mann, syntes litt synd på henne. Men en tid senere, under den årlige klassiske musikkfestivalen i byen, skulle jeg igjen stikke nøkkelen i låsen da jeg hørte noen synge seg oppover trappene til Bernsteins komposisjon: I feel pretty, oh so pretty, I feel pretty and witty and bright… med en dyp baryton. Da han så meg sluttet han ikke, men tok en piruett og kysset meg så på begge kinn slik man hilser på kjente her. Så lo vi, og siden har vi alltid slått av en hyggelig prat og jeg synes ikke synd på konen lenger.

Fader, nå er jeg ute og kjøre igjen. Må få samlet meg. Kjerubene ser surt på meg. Hva med en artikkel om franske kvinnelige samtidsforfattere? Eller om den franske kvinnebevegelsen i forrige århundre? Kanskje om en harmløs reise inn i litteraturens verden generelt i stedet for å blotte sjelen min? Mine egne litterære sjokk? Bøker som har fått meg til å gråte, le og lære? Vi er jo dømt til evig fengsel i våre egne sinn, men litteraturen er en formidabel måte å tilbringe tid i andres hoder på, få vite hvordan de fungerer, hva de føler, om de har hatt tanker du aldri har hatt selv, hva som har formet dem, hva de brenner for, hvilke traumer de drar på. Det finnes en del av dem, fasinerende sinn som har gjort meg utilnærmelig i helger og ferier der jeg bare har diltet med de andre, tommelen som et bokmerke mellom to sider, skikkelige kilotunge mursteiner som regel, slik at jeg kan dra boken opp og lese litt til så fort jeg ikke behøver å se hvor jeg må sette foten. Jeg gråt som en sil da jeg leste den selvbiografiske tusensiders-romanen Eleni til Nicholas Gage fra den greske borgerkrigen, ble ekstremt nysgjerrig på å bli med Pascal Mercier og den sekstiårige professoren hans fra Bern som satte seg på nattoget til Lisboa etter et underlig møte på en bro og som dro meg med under huden på diktaturregimet til Salazar. Det får meg tilbake til Knausgård igjen, før Min Kamp selvbiografien hans og polemikken som fulgte. Da jeg leste En tid for alt. Presentasjonsteksten først. En historie om engler? tenkte jeg da, det er helt sikkert ikke noe for meg, jeg som ikke trur på noen ting, en håpløs ateist. Men jeg får nå lese noen sider, bestemte jeg meg for. Og fikk ikke lagt den fra meg, lo og gråt og, i delene som gjenfortalte det gamle testamentet, sjekket jeg stadig vekk i den store sølvinnbundne Toraen svigerfar hadde fått i takkegave fra en jødisk kollega for det han hadde gjort i motstandsbevegelsen. Sto det virkelig det? Sjekket til og med på flere språk i tilfelle det var den norske oversettelsen, men alle sa det samme. Knausgård hadde ikke diktet det overraskende opp. Jeg fikk ikke lagt boken fra meg, tok den med meg da jeg skulle spise jobblunsj med sjefsredaktøren i et storforlag med planer om å snakke om franske forfattere og potensielle utgivelser, lo av begeistring under kapitelet om Sodoma og Gomorra, gråt og snufset på toget under gjenfortellingen av Abel og Kain, ikke for Abel men for Kain, hadde allerede funnet ut hvem som ville være perfekt til å oversette Knausgårds stil. Og la ut mellom munnfullene på restauranten, leste noen passasjer på fransk og fikk entusiasme tilbake. Han fikk tak i den engelske versjonen fra en redaktørkompis i England som sa han absolutt måtte ta den, boken var et mesterverk! Så spiste vi lunsj igjen en måneds tid senere, han hadde fått den lest, men entusiasmen var blåst bort, konsulenten mente den kunne virke antisemittisk fordi den fortolket på et særegent vis det gamle testamentet. Så la han med ny entusiasme i stedet ut om lanseringen av en fotoillustrert biografi om Kate Moss, om hvor fornøyd han var med den boken. Sikkert litt øm i hjerterøttene av å tenke tilbake på samtalen han hadde hatt med skjønnheten selv. Ja, ja, tenkte jeg da, alle illusjoner om hans litterære pretensjoner falt i fisk. Da Min Kamp kom, var slaget tapt med den tittelen uansett. Et annet forlag tok nå likevel serien, kanskje fordi alle snakket om den, polemikken rundt.

Jeg hører nøkkelen vris om i inngangsdøren, og det mørkhårede hodet til min andre sønn dukker opp i gangen bak smårutene inn til stuen. «Har du røyket inne, mamma? » skjenner han, strener demonstrativt bort og åpner verandadøren, veiver tobakkseimen ut med fysikkboken fra universitetet. Ser på  det lille som er igjen i rødvinsflasken og sender meg et strengt blikk. «Jeg åpnet den i går», lyver jeg. Han tar det for god fisk og spør: «Hva skal vi ha til middag?» Jeg tør ikke fortelle jeg helt har glemt å handle, og sier i stedet at vi kan bestille pizza.Fornøyd tar han med seg fysikkboken, lukker døren bak seg, og setter seg foran skjermen i stuen sin for å fordype seg i subatomære partikler.

Er ikke Knausgård den som vil, sukker jeg og fyller glasset med det som er igjen i flasken, flytter meg over til sofaen og setter på en episode til av How I met your Mother og om håpløse Barneys sjekketriks.

 

 

gro-trollet-nett1

 Gro Trollet ble bokbadet av Litteraturgarasjens Per Erik Andersen i Ibsenhuset i desember 2013 i forbindelse med hennes romandebut «Skygger».