Den 20. mars 2028 åpner verdens største Ibsenteater. Og det ligger ved vannspeilet i hans fødeby, Skien. På hovedscenen står en pakistansk byggmester Solness og snakker urdu.
Byen hadde jo sitt teater der ytterst på en halv-ø, men under planleggingen av det nye storbiblioteket mange år tidligere, fikk noen tanken om å tenke større. På ruinene av den gamle arkadebygningen kunne man kanskje gjøre en internasjonal hyllest til verdens mest spilte dramatiker. Et litteratursenter, museum, teater og akademi for dramatikk. Bare noen steinkast unna dikterenes første hjem.
Ja, tænke det; ønske det; ville det med; – –
men gjøre det! Nej; det skjønner jeg ikke!
– Peer Gynt (3. akt)
Fødebyen hadde lenge det samme småsyn på sin sønn som han hadde på den. Ibsen likte jo ikke Skien. Han ble dikter på tross av sitt opphav. Eller kanskje lå det motsatte svar akkurat i dette. På grunn av sitt opphav, på grunn av trass, bitterhet og stolthet. Motstanden var stor selvfølgelig. Et Ibsenteater i verdensformat. Hvor ensembler fra hele verden kom for å spille sine tolkninger av Ibsenstykker, kun Ibsenstykker.
Monsieur Ballon: De er jo norsk?
Peer Gynt: Af Fødsel, ja!
Men Verdensborger af Gemyt.
– Peer Gynt (4. akt)
Slikt gjorde man bare i store land. Som Shakespeares Stratford Upon Avon – eller i Mozarts Salzburg. Vi hadde da en nasjonalteater i hovedstaden– og et regionteater med dikterens navn. Det fikk da holde. Men tanken satte seg fast. Noen lokale Gründere, visjonære kulturelle og Peer Gynter med hotellrom og nykjøpt teater i Tigerstaden stakk hodene sammen. Hvorfor ikke. Han var stor da han levde, og ingen dikter har hatt større utbredelse enn han i de hundre årene som er gått siden hans død. Penger finnes det. Her, der og utenfor. Selv kulturdepartementet var nølende positive til en storsatsing et annet sted enn i Oslo.
Kanhænde jeg sejler min Skude paa Grund;
Men saa er det dog dejligt at fare!
– Kor i Kjærlighedens komedie (1. akt)
Det ble dyrt. Det ble fryktelig dyrt. Til tider stor dramatikk. Noen skapte skandale og andre gikk konkurs. Men tanken grodde seg større og gjorde industri av kultur. «Det er jo her han hører til. Ibsen vil vi ha eierskap i. Dikteren vår vil vi vise frem.» Noe snudde for en av Norges eldste byer, en grunntone ble endret, og på hundreårsdagen for hans bortgang åpner «The Ibsen Academy Theatre» dørene for sin første forestilling.
Sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene.
– Dr. Stockmann i En folkefiende (5. akt)
Det er en gnistrende energi i luften. Kong Haakon og statsråder i salen. Publikum er forført fra første akt. På scenen står en pakistansk Byggmester Solness og snakker urdu.
Tror ikke De også det, Hilde, at der findes enkelte udkårne, udvalgte mennesker, som har fåt nåde og magt og evne til at ønske noget, begære noget, ville noget – så ihærdigt og så – så ubønhørligt – at de må få det tilslut.
– Solness til Hilde Wangel i Bygmester Solness (2. akt)
Tekst og foto: Per Erik Andersen
Ibsenskulpturen er laget av Dyre Vaa og står i Skien sentrum.
Litteraturgarasjen 