Lars Wiersdalen

Sølvtrykk i ryggen: Lars Wiersdalen legger siste hånd på en av bøkene om Doktor Proktor.

Ved et kjøkkenbord på Gråtenmoen i 1930 sydde Kristoffer Johnsen sidene møysommelig sammen og bandt inn sine første bøker. Åtti år senere er Bokbinderiet Johnsen i Skien landets eneste gjenværende, selvstendige bokbinderi.

«Vi har vært på Gråten mange ganger,» humrer grunnleggerens barnebarn, Nils Alfred Johnsen. «Det er en tøff bransje. I dag trykkes og bindes 95 prosent av alle norske skjønnlitterære bøker i Baltikum og andre lavkostland. Det er synd.»

Doktor Proktor
Aktiviteten i bokbinderiet er størst om høsten, men i februar er aktiviteten stor og stemningen god. Johnsens mannskap binder inn og ferdiggjør nye opplag av Jo Nesbøs Doktor Proktor-bøker i forbindelse med kinofilmpremieren den 14. mars.

Det er viktig å holde håndverket i hevd, så jeg tror vi har gjort en brukbar jobb der

Faget i ferd med å dø ut
«Vi fortsatte tradisjonen i 1994 og har vært her på Kjørbekk siden 1997. Det er en kamp hele tiden mot omstillingene i bransjen, men vi har klart oss bra. Vi må fornye oss hele tiden og investeringene er store. Nå er vi det eneste skikkelige bokbinderi-miljøet igjen i landet.

Faget er i ferd med å dø ut. Det finnes ikke noen skoleutdanning for å bli bokbinder i Norge lenger. Mange her hos oss har fagbrev hvor all praksis og utdanning har blitt gjennomført her på huset. Det er viktig å holde håndverket i hevd, så jeg tror vi har gjort en brukbar jobb der.» Nils drar på impuls en bok ut fra hylla på møterommet i andre etasje. River av ryggen med et rykk og viser hvor mange lag en bokrygg og perm egentlig består av.

(artikkelen fortsetter under bildet)

IMG_1396

Det behagelige ved å holde i papir og bla i en bok, er noe helt annet enn å lese på nett. E-boken vil i overskuelig framtid kun være et supplement til bøker på papir

Lukter penger
Lukten i de store produksjonshallene treffer en bokfantast i neseborene og hjerteroten; lim, papir, olje, papp og svakt av sitrus. Ikke prompepulver. Mesteparten av produksjonen er digitalisert, men den mekaniske støyen fra maskiner og samlebånd er både øredøvende og behagelig. «Forhåpentligvis lukter det penger her,» smiler Johnsen.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Nils alfred Johnsen 2

Nils Alfred Johnsen driver Norges eneste selvstendige bokbinderi i Industriell skala.

«Vi binder inn et sted mellom atten hundre og to tusen titler hvert år. Det betyr jobb for 23 årsverk. Vi trenger dyktige folk og smarte maskiner. Råvarene kommer forlagene og trykkeriene med. Vi har et fantastisk godt samarbeid med Aschehoug og trykker det meste for dem. I vintersesongen fyller vi opp med skolebøker. Med full utnyttelse hele året kunne vi nok ha omsatt for femti prosent mer enn vi gjør nå, men folk kjøper mest bøker utover høsten og oppunder jul. «

Digitalisering
«Vi binder inn mye rart. Alt mulig. Nylig hadde vi en jobb for Choice-hotellene. De ville ha 75.000 bøker innbundet uten rygg. Trådene er synlig. Moderne utstyr og bra folk gjorde at vi klarte å finne en løsning på det. Den digitale utviklingen gir mulighet for en rekke nye typer bøker som tidligere ikke ville vært regningssvarende å gi ut. Opplagene kan være mindre. Vi binder inn en masse selvbiografier fra privatpersoner med opplag på ti, femti og hundre, lokale og mer sære og smale titler.»

«E-bøkene er jo på vei inn, men i Norge har de foreløpig bare en minimal andel av markedet, og mye av det er gratisbøker som forlagene og kjedene gir bort for å få folk interessert i nettstedene sine. Det behagelige ved å holde i papir og bla i en bok, er noe helt annet enn å lese på nett. E-boken vil i overskuelig framtid kun være et supplement til bøker på papir.»

Sølv i ryggen
På de forskjellige arbeidsstasjonene jobbes det med flere typer bøker parallelt. En mattebok, en årsrapport, en erotisk kokebok, men på de fleste maskinene finner vi spor av Doktor Proktor. Omslag, boksider, permer. Nesbøs bøker betaler arbeidstimer i Skien. Nils Johnsen og Lars Wiersdalen viser hvordan boktitlene preges i sølv inn i bokryggene.

«Vi har kommet en god del lenger en kjøkkenbordet på Gråtenmoen. Jeg tror bestefar hadde likt seg her.»

Tekst: Per Erik Andersen
Foto: Astrid Borchgrevink Lund