nora2

(Foto: Rune Kongsro. Gjengitt med tillatelse av Teater Ibsen.)

I forhåndsomtalen av Teater Ibsens nye oppsetning av «Et dukkehjem» antydes det at Nora har blitt rosablogger. På omslaget til programmet er Nora, i Marte Magnusdotter Solems skikkelse vist liggende i rosa pysj og bølgende, utslått hår.

Ikoniske roller
Som enkelte låter og musikkstykker er teaterforestillinger som «Et dukkehjem» vanskelig å gripe fatt i og nytolke på grunn av sin opparbeidede ikoniske stilling. Alle kjenner jo på et eller annet nivå selve storyen. Det er utfordrende å legge inn nye, kontroversielle elementer. Publikum forventer både noe nytt og er kritiske til store avvik fra de opprinnelige ideer.

Kul setting
I sin 2014-versjon av dukkehjemmet har regissør Anders T. Andersen fornyet scene og språk. En del av de mest siterte replikkene er utelatt, «Det vidunderligste» er skiftet ut med «det fantastiske», og Nora tar seg en snus i smug i stedet for å spise makroner. Andersen har de siste årene gjort suksess med sitt samarbeid med Christopher Nielsen omkring den samfunnskritiske Stafylokokk-trilogien (Hustyrannen, Entropi og Holocaustmusikalen). Sammen med et moderne scenerom og Nora som danser for seg selv til «Love to love you baby» i introen, antyder settingen en friskhet og frekkhet, her er det kanskje til og med noe nytt.

«Et dukkehjem handler ikke om kvinnens frigjøring, men menneskets frigjøring»

Menneskets frigjøring
I en nyoppsetning av «Et dukkehjem», med premiere i begynnelsen av mars, kan det bli platt dersom det feministiske aspektet fremheves som det bærende. «Et dukkehjem handler ikke om kvinnens frigjøring, men menneskets frigjøring» uttalte Ibsen selv om stykket. Det kan virke som om Andersen forsøker å vektlegge i sin oppsetning, en innfallsvinkel som kunne vært spisset ytterligere. Det kan nevnes som kuriositet at selv med Noras hovedrolle i stykket, og skuespiller Marte Magnusdotter Solem på scenen i alle sekvenser, så er det likevel Martin Karelius Østensen som Torvald Helmer som nevnes først i programmet.

Ingen fotballfrue likevel?
Nora er ingen endimensjonal rosablogger, men en sammensatt skikkelse. I sin fasade fremstår hun som en naiv og selvopptatt «fotballfrue», men stykkets kjerne handler jo om det motsatte; Nora har tatt grep, hun har handlet selvstendig. Hun har ikke fulgt samfunnets regler, men utført handlinger basert på sine egne overbevisninger om kjærligheten mellom henne og Torvald. Og det er sviket mot denne troen på kjærligheten som gjør at hun til slutt må gå. Selv om språket er fornyet, og enkelte replikker utelatt er historien ganske bokstavtro. Dette fungerer fint. I dag kunne Nora sannsynligvis tatt opp et lån uten ektemannens vitende, og dagens sosiale reaksjon på en skilsmisse er annerledes enn ved urpremieren i 1879, men å holde på den opprinnelige problemsettingen faller naturlig.

De stilistiske vrikkende og forføreriske bevegelser hver gang hun tar på seg fasaden og skjuler sitt indre dilemma er troverdig.

Som en kontrast til den eksistensielle problemstillingen i «Et dukkehjem» kan nevnes den aktuelle, selvbiografiske filmen til den danske regissøren Nils Malmros, «Sorg og glede», hvor han som ektemann valgte å bli hos sin kone som tok livet av deres barn for tretti år siden.

Likeverd og frekkhet
Hva er det da som gjør 2014-versjonen av «Et dukkehjem» interessant og vellykket? Marte Magnusdotter Solem spiller overbevisende. De stilistiske vrikkende og forføreriske bevegelser hver gang hun tar på seg fasaden og skjuler sitt indre dilemma er troverdig. Hanna Børseth Rønningen gir en spennende tolkning av Dr. Rank og Jan Ø. Wiig klarer å tilføre sakfører Krogstad sympatiske sider. «De høye idealer» vises gjennom behovet for egenverdi og likeverd i hverdagslivets mellommenneskelige relasjoner. Hvor vanskelig det kan være å akseptere sin egen feilbarlighet eller den andres rett til å være annerledes enn seg selv. Forestillingen setter meg på sporet, kanskje kan den finpusses til å bli enda hakket frekkere?

Intervju med Marte Magnusdotter Solem: Se på meg!

pea byline