Jeg har alltid vært oppslukt av bøker og eventyr. Da jeg vokste opp på Nesodden leste vi indianerbøker og hadde krig i småskogen. Over hundre jenter og gutter fra Tangen deltok.
Bjørn Erik Kristiansen har alltid vært kontroversiell og gått sine egne veier. Akkurat nå engasjerer han seg sterkt i diskusjonen om Romfolkets kår i Norge.
«Jeg har alltid hatt sans for outsiderens rolle. Både i faget mitt og personlig.»
Alltid bøker
Kristiansen hadde sine barne- og ungdomsår på Nesodden utenfor Oslo på femti- og sekstitallet.
«Det var alltid bøker. Jeg slukte alt av eventyrbøker, Hardyguttene, Fem-bøkene og «Den siste Mohikaner» av James Fenimore Cooper. Det var ikke mange som hadde TV på den tiden, så vi leste og lekte cowboy og indianer. Oslo var i stor endring. I 1959 flyttet vi inn i ny bydel med rekkehus på Tangen. Flere hundre mennesker fylte leilighetene i løpet av få dager, og vi barna fikk et helt eget fellesskap. Arthur Buchardt var høvding og jeg krigshøvding. Vi kjempet slag i skogen som foregikk i flere dager. Om nettene snek vi oss ut vinduene og ned i leiren. Over hundre unger var med; skjøt med sprettert og pil og bue på hverandre. En av guttene fikk en pil i øyet en gang, men ingen ble skalpert. Vi lekte ikke forresten, jeg følte jeg virkelig var indianer. Noen ganger fra Nord-Amerika med prærie og bøfler, andre ganger innover Amazonas med slanger om føttene.»
Katta
«Den gangen var det slik at barn av fremtredende samfunnsprofiler skulle gå på Oslo Katedralskole. Jeg kom inn der først og fremst på grunn av karakterene mine. Skolen var bra den, men jeg likte aldri snobberiet. Jeg fikk meg jobb på Akers mekaniske, og da jeg skulle motta artium-beviset stilte jeg i beige kjeledress og hjelm på hodet.»
«Det var jo mange interessant mennesker der. Jostein Gaarder, Jan Kjærstad og Lars Saabye Christensen var en del av omgangskretsen. Jeg husker spesielt somrene hvor broren min og jeg, Lars Saabye og broren hans ‘kastet med boks’ på Nesoddtangen. Det er fiskemetoden han beskriver i sin siste roman «Sluk».
Obduksjon
Det har blitt flere titalls utgitte fagbøker for Kristiansen, og i yngre år hadde han også idéer til en roman. «Det var under medisinstudiene. Jeg gruet meg så til obduksjonssalen. På den ene benken lå en akutt schizofren mann som hadde tatt sitt eget liv, og på benken ved siden av en av våre største skipsredere. Det var ubehagelig å se hvordan de kuttet. Da obduksjonen var ferdig la jeg merke til at legene byttet om på innvollene. Den psykisk syke fikk skipsrederens og motsatt. Det ga meg noen tanker om at det er kan være tilfeldig om man havner ut høyt eller lavt her i livet, men jeg fullførte aldri romanen.»
Stort engasjement
Bjørn Erik Kristiansen er biolog, lege, litteratur- og samfunnsengasjert. Han kom til Porsgrunn i 1985 og bygget opp forskningssenteret Telelab. Nå har han en liten praksis for behandling av kroniske sykdommer, og har de siste årene brukt mye tid på både romfolkets rettigheter og litteraturprosjekter.
«Det er nok av eventyreren i meg som gjør at jeg stadig kaster meg ut i det. Jeg har klart å få en del interessante forfattere hit til byen. Vigdis Hiorth, Thomas Espedal, Lars Saabye. Jeg ringer dem direkte, så kommer de som regel. Jeg har hatt mange, lange besøk og samtaler med Karl Ove Knausgård. Til siste delen av Min kamp-prosjektet sitt var han veldig interessert i arv, genetikk og DNA, og det er jo innenfor mitt felt. Er det slik at vi har stoff i oss som gjør at vi blir som våre fedre? Svaret er ubehagelig ja. Det å være sønn føles ofte som å sitte i skyggen av bladene fra en stor eik. På grunn av 22/7-katastrofen byttet Knausgård ut en del av tematikken. Dert synes jeg i grunn var litt synd.»
Akkurat nå engasjerer jeg meg mest for romfolket. Det er viktig å stå opp for de svake. Hva de neste blir, vet jeg ikke. Det kommer sikkert flere slag. Og du, få med litt om Arild Nyquist. Jeg har et maleri han gjorde til meg hengende hjemme. Han var en høvding.
Litteraturgarasjen 