Grenland Friteaters forestilling «Gjenkjennelsen» pirker borti ubehagelige sider hos meg som publikum.
Hilde Høyer er statsviter og sosialpsykolog ved IFMO, Institutt for forskning på menneskelig ondskap ved Universitet i Oslo. Jeg får dyttet en flyer i hånda om foredraget hun skal holde om folkemord og menneskelig ondskap på vei inn i salen.
«Gjenkjennelsen» er en soloforestilling med skuespiller Kjersti Posti Høgli i alle karakterer. Forestillingen er skrevet av henne og regissør Anne Sophie Erichsen og hadde urpremeiere i 2008. I de snart seks årene som har gått har forestillingen blitt spilt 230 ganger og har fortsatt en aktualitet som får publikum til å vri seg i stolen
Inspirert av «Unntaket»
«Gjenkjennelsen» er inspirert av romanen «Unntaket» (2004) av den danske forfatteren Christian Jungersen. «Under utviklingen av stykket hadde vi tett dialog med Jungersen, men vi har laget vår egen og helt frittstående forestilling», forteller Erichsen.
«Jeg hadde lyst til å lage en forestilling som sier noe om hvor lydige vi mennesker er overfor autoriteter, hvordan vi ubevisst tilpasser vår egen moral i vanskelige situasjoner, og hvordan ondskap kan finne grobunn i ufarlig likegyldighet og ignorering. Ondskap er ikke en definert størrelse. Folk som er overbevist om at de gjør det rette, gode gjerninger, kan utføre onde handlinger.».»
Foredrag om folkemord
Hilde Høyer holder sitt foredrag om historiske nedslaktinger. I løpet av forestilling dras paralleller mellom flokkmentaliteten hos nazistene, amerikanske fangevoktere i Abu Ghraib og Høyers personlige jobbsituasjon og vanskelige forhold til den manipulerende sjefen sin, Siri Halvorsen.
Milgram og Stanford
I foredraget forteller Høyer om Milgram-studiene fra sekstitallet hvor tilfeldige forsøkspersoner fikk anledning til å gi sine «elever» stadig sterkere elektriske støt dersom de svarte feil – og forsøkene ved Stanford-universitetet i California i 1971 hvor den unge forskeren Philip Zimbardo ville teste ut hvilken psykologisk effekt den totalitære fengselskonteksten har på mennesker, ved å la studenter spille fanger og voktere i en kjeller i 14 dager. Begge eksperimentene ga voldsomme resultater. Milgram-studiene viste at mer enn 65 % av oss er villige til å gi andre dødelige elektriske støt dersom vi blir bedt om det, og Standford-eksperimentet ble avsluttet etter seks dager etter at Zimbardos kjæreste hadde fått ham til å se hvilken ekstrem menneskelig fornedrelse både han og vokterne tillot.
Ondskap er ikke en definert størrelse. Folk som er overbevist om at de gjør det rette, gode gjerninger, kan utføre onde handlinger.
Energisk og troverdig
Kjersti Posti Høgli spiller til tider gnistrende i en energisk og troverdig forestilling. De nevnte studier har de fleste hørt om, men de hører en annen tid til. De er ufarlige nå. Du og jeg ville aldri gått med på slike premisser. Det er her Hilde Høyer og hennes situasjon som mobboffer blir ubehagelig. Sier vi alltid ifra om situasjoner vi synes er urettferdige for oss og for andre? Lager vi våre egne fornuftige forklaringer på hvorfor vi ikke gir til de rumenske tiggerne på gatehjørnet? Hvorfor vi ikke står opp for ubetalte armenske OL-håndverkere? Godtar vi for lett den fremstillingen media og autoriteter gir oss?
«Vi har spilt stykket flere ganger som et reelt foredrag blant andre på forskjellige konferanser,» sier regissør Erichsen. «En ting er når du vet at det er et teaterstykke du skal se, men når du sitter på en konferanse på et foredrag mellom Ingebrigt Steen Jensen og Per Fugelli og får servert dette, så har vi fått mange sterke reaksjoner. Mange kjenner seg igjen i både Hilde og sjefen hennes, Siri. At spiren til ondskapen kan ligge i hverdagslige handlinger er ubehagelig.»
Forbedrings-apper
Diskusjonen går nå i mange norske bedrifter om bruken av såkalte forbedrings-apper. De ansatte som legger ut flest og best bilder av seg selv i trenings- spreke jobb- og fritidssituasjoner på bedriftenes nettsider får høyere score og sosial status i bedriften enn de som ikke gjør det. «Gjenkjennelsen» er en sterk forestilling fra Grenland Friteater som minner oss om å være bevisste. Det går an å si «Nei, dette vil jeg ikke være med på.» Man kjenner ikke alltid igjen ondskapen når man ser den.
Litteraturgarasjen 