Noko av det eg trur e viktigast, e at vi ikkje e på nettet, vi sender ikkje ut bøker med posten, og du må betale med kæsj. Nytta’kje med kortet her, vi ha’ke no terminal.
I utkanten av utkanten og en sving bortenfor der ligger Kjosen. Ytterst i Drangedal. Grenda har ikke lenger skole eller egen nærbutikk. Halfdan Esborg og kona Tone kjøpte det nedlagte samvirkelaget og har bygd opp landets største boklantikvariat. Halfdan har akkurat satt på ny kaffe, og sitter ved et bord mellom rekker av bokhyller sammen med Tone og sønnen Ola. Den rolige Drangedalsdialekta smyger seg over fatet med småkaker og nystekte skillingsboller.
Nei, eg må jo si det at her kommer jo alle slags mennesker. Eg syns det er moro er at her sitter nærsagt overlegen på rikshospitalet eller politimesteren i Kragerø på den eine sid, og han som er litt for glad i brennevin på den andre sia av bordet og diskuterar. Her er det ikkje noko skille. Det eir en litt positiv og fin ting, syns eg.
Ja for når det gjelder interesse for bøker så er alle like.
Ja, og det er jo det som skjer au. Etterkvart kommer følk kmeir igjen, vi får fleire kjende, og dei begynner å kjenne kvarandre att og. Nokon er inne og pratar og handlar ei bok, og så går det to, tri månader og så kjem dei tilbake og får ein ny kaffetår og treffe kanskje att nokon dei har prata med før. Så over år blir vi venner på ein måte.
Dere har jo fylt opp tre etasjer. Hvor mange bøker har dere her nå?
Det e i hvertfall over hondre tusen, sier Halfdan
«Ja, med blader og magasiner», legger Tone til. Det er for det meste hun som sorterer og setter bøker i hyllene. Og hun vet hvor det meste er. Uten å ha noe arkivsystem, hverken manuelt eller på PC.
«Nei, det hadde blitt for mye jobb å holde styr på. Vi vet sånn nogenlunde hvor bøkene står, og så ber vi folk sette dem inn igjen der de fant dem. Folk er veldig greie sånn.»
Over en kilometer med bokhyller; biografier, romaner, lyrikk, historie, lokale bøker, blader og magasiner. Alt er ordnet, lyst og ryddig.
Har dere kommet over noen skatter da?
Skatter er vel sterkt sagt da, men det e jo klart, jeg har jo kommet over bøkær som eg vet er meir verd enn andre, og som e så gamle at du ikkje finn dei på nettet. Ein del av dei sitter eg på sjøl, og noka har eg prøva og selt litt dyrare til sånne som har greie på det. For eg har har egentlig ikkje greie på det. Halfdan humrer og tar en kaffesup.
Tone skyter inn: «Vi har jo hatt flere som har vært her og kjøpt bøker og kommet tilbake og villet levere dem igjen, for de mener de har kjøpt dem for billig. De får jo beholde boka, det er jo slik det skal være. Det er jo noe av spenningen det.»
Noko av det eg trur e viktigast, som gjer at folk kommer tilbake, det e at vi er ikkje på nettet, vi sender ikkje ut bøker med posten, og du må betale med kæsj. Nytta’kje med kortet her, vi ha’ke no terminal. Det gjer oss litt spesielle og sjeldne, trur eg. Det er fleire gonger at følk har sagt te meg; ‘veit du at denne boka eg har kjøpt for 20 kroner, kan eg sele for 2000 kroner på nettet når eg kjem heim.’ Det er heilt greitt for meg.
Jeg sitter og prøver å formulere meg, sier Tone. «Det er noe med det at vi har vært utrolig heldige. Når du først har en hobby, og får så mye respons og så mye positivt som vi har fått, så blir det , jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt det, man blir rett og slett rørt og ydmyk på en måte.»
Halfdan tar en bit av skillingsbollen.
Eg trur det at bøkær har ein behagelig virkning på følk. Og det trur eg henger litt i hop med tid, au. Når følk først har kommet hit, så har dei litt tid og tar seg litt tid, og da senkar det stressnivået seg, og det har jo alle godt av i dag.
Litteraturgarasjen 