Digre kropper skapt av Johannes Høies lille pensel, dras inn mot det sorte hullet på veggen. Det samme skjer med oss som tilskuer. I verste fall bærer det rent til helvete.
Løpet av et par ukers tid har kunstneren den fylt deler av den 20 kvadratmeter store veggen med sort akryl. Med pensler av geitehår og hest har han gått løs på en kritt hvit vegg, godt hjulpet av en lift som har brakt ham ti meter på det høyeste. Men det er nede i mørket Johannes Høie trives best. I morgen åpner han utstillingen Limbo sammen med kunstnerkjæresten Filippa Barkman i Kunsthall Grenland i Porsgrunn.
Den ultimate katastrofen
-Hovedmotivet er det sorte hullet og jeg forsøker å beskrive viljeløse kropper på vei ned dit. Dette er den ultimate katastrofen, forklarer Høie som er enig i at motivet kan gi assosiasjoner til det sixtinske kapell. I tillegg til det store veggmaleriet har han med ytterst detaljerte tegninger i glass og ramme. Motivene her kan fremstå som en kritikk av konsumsamfunnet.
Overraskelser
Høie som kommer fra Seljord og Barkman fra Stockholm har jobbet sammen flere ganger, men har forskjellige uttrykk. Og mens Høie konsentrerer seg om tegning, foretrekker Barkman både tegning og arbeid med skulpturer. Utstillingen «Limbo» skal illustrere en form for mellomtilstand. Kunstnerne klarer å skape en særdeles spennende utstilling med stadig nye overraskelser når man som publikum tror man har fått med seg alt.
Maner frem motivene
-Hvordan er det å gå løs på en så stor og blank vegg?
– Jeg har kjent på en veldig lekenhet og frihet selv om det er dager som har vært slitsomme. Jeg jobber instinktivt og maner motivene frem fra ingenting, sier Høie til Litteraturgarasjen. Han synes det er helt greit at veggmaleriet bare skal bestå i kunsthallen frem til neste, nye utstilling.
-Det at veggmaleriet blir malt over og blir borte gir bare en ekstra dimensjon til tematikken rundt det sorte hullet.
Litteraturgarasjen 