Kongen av Saigon

Det ligger på vestbredden av elven som en krybbe i desembernatten. Hit kommer vandrere med forskjellige ærend.

Bonnie og Clyde er på rømmen. På sin vei mot friheten har de sagt ja til Litteraturgarasjen til å anmelde restaurant- og spisesteder de havner innom under vignetten “Litterært måltid”. Uttalelser og meninger i anmeldelsene samt økonomisk oppgjør med de forskjellige restaurantene, ligger utenfor Litteraturgarasjens ansvarsområde. Tidligere i år har duoen sendt rapporter fra Restaurant Blaa, Thors Matvogn, Seilmakerfruens Kro og Langøya hovedgård.

I natt lå vi i bilen på en sidevei ute i Skjelsvik. Den virkelige nattekulden har ennå ikke satt inn, desember har vært mild. Likevel har jeg pådratt meg lungebetennelse og Bonnies skade i ryggen har ikke blitt bedre. I nattens halvdøs pep våre åndedrett om kapp med ulingen fra vinden utenfor. Sårede ulver på vei mot vinteren.

Saigon Palace. Det ligger på vestbredden av elven som en krybbe i desembernatten. Hit kommer vandrere i forskjellige ærend. Telys og en plastrose. Vår gamle venn, vietnameseren Dinh Xuan Loc legger smilende to menyer på det røddukede hjørnebordet.

«God aften, Bonnie. Lenge siden. Du vil vel ha kinesisk som vanlig. Med sursøt saus og ekstra ris?» Dihn sluker ‘L’-ene og ‘S’-ene når han snakker.

«Og du vil smake Jule-spesial, Clyde.»

«Vi har ingen penger akkurat nå.»

«Det spiller ingen rolle. Jeg bestiller for dere.» I én elegant armbevegelse, henter han opp de to menyene og bukker kort.

«Det er meg en fornøyelse.»

Et par bord bortenfor oss sitter noen venninner fra bingoen, og bak dem, ut mot hovedveien spiser en gjeng fra treningssenteret julemiddag. En av sprekingene reiser seg og resiterer et dikt av Rudolf Nilsen. Ho Chi Min-byen heter den nå og ligger på vestbredden av Saigonelven. Vårt eget palass er mer beskjedent. En kinesisk lykt lyser som en måne over bordet. Her er vi trygge et par timer.

En stamgjest kommer inn og setter seg ved siden av de store, sorte urnene.

«Ser du kveldslyset, Clyde. Lillarosa.» Bonnie bøyer seg over bordet.

«Gjør det vondt, Bonnie?»

«Ikke noe å snakke om.»

«Har du åpent på julaften,» spør stamgjesten i det Dihn passerer ham med armene fulle av vår mat.

«Vær så god, Clyde. Vel bekomme Bonnie. Ekstra saus og ris.»

Jeg ser på tallerkenen med ribbe medisterkake og rødkål. Mumler i det innehaveren snur ryggen til, synes det er vanskelig å spørre.

«Vet du noe sted vi kan sove i natt, Dihn?»

Han hører meg ikke, fortsetter bort til stamgjesten.

«Ja, vi har åpent hele tiden, men ikke på jul. På tredjedag har vi åpent.»

«Ikke julaften?»

«Nei, da har vi ferie. To dager.»

«Ikke på formiddagen heller? Tenkte jeg skulle komme hit og spise julemiddag.»

Bingodamene roper til Dihn «Kan vi få litt mer vin – og tannpirkere.»

Maten smaker. Bilen er nesten tom for bensin. Vi er blakke og Bonnie har skyer i blikket. Fra lommen henter jeg frem et sammenkrøllet avispapir.

«Her. God jul.»

En liten, blå engel med hansker. Bonnie snur den forsiktig i hendene. Borte fra treningsbordet høres applaus etter diktlesingen.

«Du er en fighter. Det blir snart bedre tider.»

«Så vakker, jeg har sett en slik i vinduet på Galleri Osebro.»

«Ja, de skyldte meg noe.»

Dihn fyller opp glasset til stamgjesten og sier. «Vi er stengt på jul, men jeg kan lage ribbe til deg. Jeg kan kjøre. Vil du ha riskrem også.»

Stamgjesten stirrer lenge ut av vinduet. Ser på den nedbrente hjørnetomta på andre siden av veien.

«Hvis du har så.»

Det gløder litt mer i Bonnies øyne. Hun smiler. «Det har vært et spennende år Clyde. Nå er jeg mett.»

«Smakte det?» Dihn har et hvitt håndkle over underarmen.

«Virkelig flott dette. Vi skal gjøre opp senere.»

Han legger et nøkkelknippe på bordet. «Jeg har en leilighet i høyblokkene. Den nærmest byen. Nr. 13. dere kan være der noen dager. Nå burde dere dra, et selskap med vektere kommer straks for å spise ribbe.» Han bukker kort og forsvinner bak disken.

Det ligger fortsatt et svakt lillaskjær av lys over Moldhaugen. «God jul.» Stamgjesten hever sitt tredje ølglass i det vi går ut.

Bonnie setter seg i førersetet. Over krysset, forbi kjøpesenteret. Ved parkeringsplassen sakker hun helt ned og svinger til høyre. «Takk, Clyde», sier hun. «Du er min mann. God jul. Og så trykker hun foten alt hun kan på gasspedalen.

—–

Bonnies dikt på duken:

En rose av plast

-Bli med på en reise, sier han, tilbyr en smak av pipa
Det blinker i et knivblad der vi sitter ved vindusbordet
utenfor høres bilmotorene, skygger dekker for utsikten
Vi blåser tanker over bordet
Den japanske lykt gjør seg gyllen og lekker mens den smuglytter
Den skitne vasen mellom oss
den har fått et eviglangt besøk av en rød rose i plast
Pipa gløder i den grå lufta
Plastikkroser lukter ikke
Det spiller ingen rolle
vi tar sats, løper forbi den svarte bilen
ut mot den gule flod
Så hopper vi
Sammen