julekalender

Portrett_av_Alf_Prøysen_(1914-1970)

– Halv vei! ropte snekker Andersen og prøvde å styre unna, men han så ikke så godt bak julenissemaska, og så butta de så de ramle i grøfta begge to.

– Omforladels! sa snekker Andersen.

– Omforladels sjøl, sa den andre.

– Vi er nok ute i samme ærend, vi, sa snekker Andersen.

– De har fått på Dem julenissedrakten, de også, sa han og lo, og så retta han fram handa si og presenterte seg.

– Snekker Andersen.

– Julenissen, sa den andre og kom med handa si.

Alf Prøysen ble født på Rudshøgda i Ringsaker 23. juli 1914. Han ble døpt Alf Olafsen, men tok etternavnet Prøysen som voksen etter husmannsplassen han og familien bodde på. Prøysen og jul er nært knyttet gjennom en rekke fortellinger, skuespill, viser og stubber. «En romjulsdrøm» og «Julekveldsvisa» hører liksom med for å få jula skikkelig inn i huset.

Prøysen har satt et dypt og lavmælt spor i norsk etterkrigslitteratur og -kultur etter han debuterte med novellesamlingen «Dørstokken heme» i 1945. Kanskje mer enn noen annen har Prøysen skapt kunst av det enkle og rotnorske. Han skreiv alltid fra undersida, med en varme og innsikt som har gjort hans enkle fortellinger til dype betraktninger på tilværelsen.

Fortellingen om Snekker Andersen og julenissen ble først utgitt på svensk i 1966 og senere på norsk i 1971. På juleaftens formiddag er Svein Erik Brodals opplesing av Snekker Andersen og julenissen med Hans Normann Dahls illustrasjoner minst like obligatorisk som tre nøtter til Askepott og Disneykavalkaden. Som en hedersgest til Prøysen ble to av illustrasjonene fra fortellingen om Snekker Andersen og julenissen trykket som frimerker i 2012. Et hvor Andersen hilser på julenissen, og et med Nissemor og glade nisseunger.

– Dokkeseng, sa nissejenta.

– Har du dokke da? sa Andersen.

– Nei, men jeg får låne ungene til skogmusa en gang iblant, og ekornungene får jeg leke dokke med så mye jeg vil. De bare synes det er gemt å leke dokke, de? Gjør dokkeseng da!

Og så laget Andersen dokkeseng.

– Hva vil du ha da? sa han til den minste nissegutten som sto og var sjenert og hadde tre fregner på nesa.

– Veit ikke, hviska gutten.

– Å jo da, han veit det nok, han visste det før i dag, bare si det, da vel, sa de andre ungene.

– Snurrebass, hviske veslegutten.

– Ja, det skal du jamen få, sa Andersen, og så laget han snurrebass.

– Og så må du lage noe til a mor! maste ungene.

Nissekona hadde stått og sett på hele tia, og gjemt noe bak ryggen sin.

– Hysj da, unger! sa nissekona.

– Bare si hva du vil jeg skal lage, du, sa Andersen.

– Ja, sa kona og viste fram det hun hadde gjemt bak ryggen. Det var ei grautsleiv. Men den var gammel og flisete og hadde en diger sprekk, så det gikk i hvert fall ikke an å spise suppe med den.

– Kan du få noen skikk på denne her, trur du?

– Hem, hem, sa Andersen og klødde seg med tømmermannsblyanten som han hadde bak øret.

-Jeg får helle lage ei ny sleiv til deg.