Joronn Sitje (1897 – 1982) markerte seg tidlig som en av de viktigste unge malerne innenfor norsk ekspesjonisme. I boken «Den gåtefulle Joronn Sitje» (Messel forlag 2011), har forfatter Gry Iverslien Katz bearbeidet Sitjes egne dagboksnotaer.
I 1927 stormforelsket hun seg i storviltjegeren og eventyreren Fritjof Mohr og flyttet til hans farm Kanga i Kenya, hvor hun malte mange av sine mest kjente bilder og ble kjent med blant andre forfatteren Karen Blixen.
Kapittelet fra Joronns dagbok, som beskriver julaften 1931 på safari i jungelen er rørende. Der to norske sjeler og deres afrikanske tjenere befinner seg julenatten i et lite telt i urskogen midt i dyrenes rike.
Så kom en ganske henrivende julekveld. Vi pyntet oss i vore beste klær. Fritjof i lange bukser og Ålesundskjorte, og jeg i Vågåbondedragt. Kokken Kinyangoru i skinnende gul kantzo og hvit lue. Han hadde lagt rutede duk på bordet, tent lyktene og juletræet var pyntet akkurat som mange deilige julekvelder hjemme i Norge. Bordet nydelig dekket med champagneflaske og slepne glass. Det putret og kokte i mange gryter der borte ved hans telt. Del ble mørkt fort nu. Vi tændte lysene på det henrivende træet vort. Stjernen i toppen og glitret skinte, nissen sat så kjekt overskrevs på en gren og de klippete dyrene til Fritjof veivet og veivet i kveldsvinden. Vore «gjester» begyndte å innfinne seg. Ikke noen julekveld siden jeg blev voksen har jeg savnet barn så litet. Men hvorledes skulde jeg også savne dem? Satt de ikke her rundt træet – ni stykker? Den ene mer bedårende end den andre, henrykt leende med svarte, skinnende øine. Julegaven til dem var tre sukkertøi, to scones og en banan per snude. De voksne fikk te og scones.
Jeg ropte på Kinyangoru og ga ham vor presang, et ordentlig ur som til og med er godt påstår urmakeren i Nakuru. Han ble aldeles stum først og gikk sin vei, men så ropte han borte fra teltet sit: Santi Sana Memsaib, Bwana. Santi Sana, hi mjuni kabissi. Han sa tusen takk Bwana og Memsaib, den klokken var meget fin.
Så tok julemiddagen sin begyndelse! Kinyangoru bragte høytidelig julegrøten ind, dampende varm risgratut med smørøie. Bålet blafrer, det lukter jul. Nu brænder fem lys på træet, de skinner som soler mot den mørke bakgrunnen. Ni par store barneøine ser og ser forundret på alt. Især en liten fyr på slik fem, seks år har tat mig med storm, han er så myk, så deilig at jeg skulde ønske han var min egen selv om er aldrig så sort.
Vi smiler til hverandre. «Grøten var herlig, Kinyangoru! Sjakula Ingini, bring inn næste rett.» Det er jo fint at en slik middag draes ut i skikkelig langdrag, ja for det gjorde vor. Talerknene vore må vaskes mellem hver rett og varmes. Vort «hus» i skogen er jo ikke særlig velforsynt med den slags. – Vel, ind bæres neste rett, ristede unge maiskolber delikat, smell varme , med temprert rødvind (Kanga drue). «Næste rett!» Kold Bongotunge med rykvarme poteter og blomkål i hvit saus, dertil champagne! Skål, glædelig jul.
Bålet blafrer, lysene skinner, ungene ler, så rare disse hvite store menneskene er! Længe spiser vi av den meget sjeldne og delikate rett. – Sjakula Ingin! X-maspudding rykende varm, champagnen rekker her også! Nei finere julebord så vi aldrig. Sjakula Ingini! Confect, store delikate indpakkede fra Gustav. Deretter ferske scones og gorgenzola. Jamen nu var også julenatta hos os, – i så sterk grad at vi glemte alle nøttene. Men en halv time efter til kruttsterk kaffe, smakte berlinerkranser delikat. Alle totoene måtte også få smake.
Julebonus – Do they know it’s Christmas – Band Aid, 1984
Litteraturgarasjen 