Titusenvis av tanker, ord og sider har blitt brukt for å beskrive og analysere en av de store klassiske fortellinger, Joseph Conrads «Mørkets hjerte» (Heart of Darkness) fra 1899.
En ting er sikkert, det er en fortelling og en bok med mange lag som vider seg ut, avdekker og utfolder seg etter hvert som man trekkes inn i historien. Starten av boken er karakteristisk. En eller annen «jeg-person» sitter om bord på en båt ved Themsens elvebredd hvor han iakttar og beskriver Marlow, den forunderlige sjømannen som begynner å fortelle historien om da han dro oppover Kongoelven for å finne en mystisk mann ved navn Kurtz som på et vis er hovedpersonen i boken. Lag på lag må man bla seg inn i og gjennom for å komme inn til den egentlige historien,
Jeg står på parkeringsplassen mellom rådhuset og biblioteket. Det er omslag i været og bak meg ligger elven grå og matt. Noen har akkurat avlyst et møte på sms på grunn av sykdom. I stedet for byggesaksavdelingen går jeg inn i biblioteket. Ti, tolv mennesker rundt disken og flere innover i reolene, en torsdag klokken tolv i desember. Borte ved trappen, lederen for Diktets Venner som hilser og nevner på en musiker han skal møte. Opp trappen, til en slags foajè i andre etasje med utsikt over parkeringsplassen hvor jeg nettopp sto. Tjuefem damer i sofaer og stablestoler, ved et bord inntil veggen med forblendingstein, en kvinne på en barstol med en fire, fem rufsete bøker foran seg.
«Det er mye som er forunderlig ved denne boken,» sier Ingrid Elisabeth Kåss, hun har blitt invitert til å holde foredrag på sesongens siste «Bokprat» på biblioteket.
«Jeg skrev en gang min hovedoppgave på grunnlag av denne boken, hvor jeg tok for meg kvinnene i boken, men dere skal få slippe hovedoppgavestoff i dag». Hun smiler. Munter latter.
Kvinner? Tenker jeg, og finner litt beskjedent en plass bakerst i lokalet. Det finnes da knapt kvinner i «Mørkets hjerte».
Så blir jeg sittende en halvtime og lytte til et skarpskodd foredrag av kommunalsjefen for helse og velferd i en uventet rolle. Om en bok som i mange år har fascinert meg. Nedunder lånes og leveres bøker mens byråkraten forteller levende om hvorfor og hvordan Conrads historie fra belgisk Kongo har berørt henne. Forteller om hvordan Marlow mente kongoelven så ut på kartet. En utkveilet kjempeslange med hodet i havet og den hvilende slangekroppen buktende innover i et umåtelig kontinet som slukte halen i dypet av landet. Beveger og snor seg innover i historien og frem til stasjonen hvor Kurtz har satt hodene til de innfødte på stolper. Beskriver den hvite manns grufulle fremferd i sine afrikanske kolonier. Sier som Conrad at essensen i en fortelling ikke ligger skjult i et nøtteskall, men utenpå, spunnet ut av fortellingen som hentet fra en varmedis, eller som den vage auraen som vi iblant kan skimte i det uvirkelige lyset fra månen.
Det er virkelig en forunderlig bok. Språket Conrad er tilsynelatende enkelt. Hverdagslige ord, men likevel skrur han sammen setningene slik at det ligger en dirrende urolighet i hvert avsnitt.
Etterpå inviterer biblioteksjef Margit Kiland på juleavslutning med mat til de som vil. Jeg veksler noen ord med Kåss. Hun forteller mer om kvinnene i boken, om tanten som hjalp Marlow til å få hyre om bord på elvebåten, og kjæresten til Kurtz som så gjerne ville få gjenfortalt hans siste ord. Den ene skapte handling og den andre ble holdt for narr. Sannheten svinges stadig utenom. Utenfor har det begynt å smelte og disen ligger lav og tung. Jeg kan ikke se elven. Jeg låser opp bilen. Kupeen er mørk og kald. Under vindusviskeren ligger en parkeringsbot. En lang, skittengul remse.
Relaterte saker: The horror, the horror!
Litteraturgarasjen 