Å lese. Forsvinne inn i en fantasiverden hvor ord blir bilder og film blandet sammen med egne erfaringer er med på å skape vår oppfatning av verden, av virkeligheten. Jeg tror ikke det er viktig hva man begynner å lese i ung alder, men blir man først fanget av blader, bøker, romaner, fantasy eller krim, så har man for alltid et eget univers hvor underlige ting kan skje. For meg tror jeg det begynte med så firkantede disney-hefter, men da jeg begynte på skolen avanserte jeg. Til tohjulsykkel, Supermann og Sølvpilen.
——————
Jeg trodde på Gud og Jesus i en drøy uke eller så før jeg igjen var en tviler. Det var juni og jeg fylte straks sju. Fortennene manglet. De forsvant da jeg dukket og traff en grensebolt da Morten siktet på meg med sprettert. Knuste brillene gjorde jeg også, men det gjorde jeg hver uke.
Jeg lå i sengen med hester på pysjen, trente på å si ’R’ slik logopeden hadde vist meg, og ba til gud:
“Gud, vær så snill, la det være en apache-sykkel. Jeg skal være så snill jeg bare kan, og ja, det var jeg som stjal de bananene fra skapet som mamma ble så sinna for. Det var ikke Line, det var meg. Jeg ber om unnskylding for det, jeg skal si i fra om det i morra, men være så snill, kjære gud, la det være en Apache, jeg ønsker meg så veldig det. Amen.”
Og så var det det. Apachesykkel, Rød 15-ramme med sort sal og chopper-styre. Jeg falt på mine knær og takket. Tusen takk Gud, tusen takk Jesus. Tusen takk mamma og pappa. Jeg foldet hendene og løftet dem mot himmelen. Jeg ble kristen.
Men det er snedig med grådighet, den tar seg til rette. Den kvelden ba jeg om at Lena med det lange håret skulle gå forbi huset neste dag. Jeg ventet på henne før skolen, men hun kom ikke., uten Det uten at jeg mistet troen på Jesus av den grunn. . Kanskje han ikke hadde sett bønnen, eller hørt den, kanskje hadde han vært opptatt med å spise middag akkurat da og så hadde den ramlet vekk, bak sofaen eller noe; man kan ikke ønske seg alt her i livet.
Dette var før veiene på byggefeltet ble asfaltert, og jeg kunne ikke få nok av lyden av småstein som knitret mot sykkeldekket. Det låt så tøft når jeg skleiet. Spruten sto. Jeg var indianer. Skred av sykkelen som om den var en hest. Satte støtta høytidelig ned og snakket til den, klappet den på salen. Det var Tordensky. Jeg var Sølvpilen. Endelig. Jeg var Kiowaenes høvding.
På samvirkelaget var det nyeste bladet kommet. ’Banden fra Pagosa Springs’. Tre håndvarme kronestykker og en femtiøre på disken. Joda. Månestråle var der. Hun spjelket benet til en cowboy, og på side fjorten satt hun bakbundet med brune lår. Hun kikket på meg og sa i snakkeboblen sin: “Jeg frykter ingenting”. En varm følelse spredte seg i magen.
Jeg hang plastposen med den oransje S’en på styret med de sorte håndtakene. Oppover bakken låt det så fint da eikene traff papplappen med treklyper. Alt var fint nå, men i passet på toppen av bakken truet mørke skyer. Det var et perfekt sted for overfall. Banden fra Uksodden, Per og Roar, sto og sparket i grusen utenfor Moen. De var tre år eldre enn meg og hadde ola-jakker. Jeg ordnet litt på bukseselene og brillene med den ene hånda. «Det er nå Jesus,» tenkte Jeg. «Det er nå.» Jeg trakk pusten, strammet om styret og passerte streken de hadde laget i veien.
Det gikk dårlig. Jesus hadde kanskje dratt på ferie til syden, eller hjalp noen i Afrika. Jeg hadde vel en slags forståelse for det, men gikk likevel over i de tvilendes rekker den ettermiddagen. De banket meg opp. De dyttet og sparket og slo til jeg snørret og gråt, og så tråkket Per på brillene mine. Igjen. Det var ikke så ille med verken meg eller brillene, dette hadde jeg vært gjennom før, men da Roar stakk en kniv i salen og dekket og skrapte i det fine mønsteret på rammen klikket det. De skadet Tordensky! Jeg beit. Jeg beit så hardt at det blødde fra hånda til Per. Og jeg sparket. Sparket i leggen til Roar så han haltet da han sprang.
Vi slepte oss tilbake til leiren sykkelen og jeg. Vi var såret og jeg ønsket både Per og Roar til de evige jaktmarker. De skulle hatt seg en trøkk seksten begge to. Jeg ba aldri Jesus om unnskyldning for tankene, jeg gadd ikke. Gjemte sykkelen under verandaen, i supermannhulen. Dette torde jeg ikke si.
De banket meg aldri mer. De geipet og skulte og jeg torde ikke skleie på dem slik jeg hadde lyst, men de gjorde meg ingenting, de holdt seg på avstand. Jeg kikket en annen vei med skjeløyde øyne bak nye glass. Ble varm i kroppen av tanken på Månestråle med den mørkerøde indianerkjolen og de brune lårene. Jeg syklet som en stolt indianer, hilste til Lena og skleiet. Jesus kunne dra til Mallorca om han ville.
Jeg fryktet ingenting.
Litteraturgarasjen 