De hvisket om henne. «Hva er det med Emily? Hun hilser jo aldri, snakker ikke med noen. Glir bare rundt borte ved skogkanten, stumt og uttrykksløst i de hvite kjolene sine før hun igjen forsvinner inn i huset. Hva driver hun egentlig med der inne?»
Hun var et innesluttet barn og sky som voksen. Det meste av tiden satt hun på sitt lille værelse og skrev for seg selv. Hun ga aldri ut noen bøker eller diktsamlinger, og få av de som kjente henne visste at hun skrev. Likevel blir Emily Dickinson sett på som en av de mest betydningsfulle forfatterne i amerikansk litteratur.
Emily ble født den 10. desember 1830 i den vesle byen Amherst i Massachusetts nær nordøstkysten av USA. Huset til Dickinson-familien lå på en liten høyde i utkanten av byen. Emily holdt seg mest for seg selv. Nede i The Crossing, som sentrum ble kalt på grunn av jernbanen var hun sjelden. I ungdomsårene studerte hun på Amherst Academy og etter et kort opphold på en kunstskole like i nærheten flyttet hun tilbake til barndomshjemmet og ble boende der resten av livet.
Noen dikt leste hun høyt og venner av familien sendte dem til lokalavisene hvor noen få ble trykket etter velmenende redigering fra redaktørene som gjorde språket i tekstene mer ‘forståelige’ for folk flest og mer i tråd med ‘gjeldende poetiske retningslinjer.’ Slik fortsatte det også etter Dickinsons død i 1886. Hun etterlot seg 1775 dikt, men ingen ferdige manuskripter til bøker eller diktsamlinger. Mange av diktene forelå i flere utkast og varianter, og i de første utgivelsene tok forlagene seg store friheter i redigeringen av Dickinsons dikt.
Emily Dickinson har et eget språkunivers i sine poetiske tekster som var ganske unik for sin tid. Hun skrev korte linjer, med haltende rim, men med en rytmisk og musikalsk tone hvor hun vred på skrivemåten av ordene mot en dialektisk form. Diktene var ofte uten tittel og omhandlet død og udødelighet, kosmos og kaos. Temaer litt utenfor dagliglivet på den amerikanske landsbygda på 1860-tallet.
Love — thou art high —
I cannot climb thee —
But, were it Two —
Who knows but we —
Taking turns — at the Chimborazo —
Ducal — at last — stand up by thee —
Love — thou are deep —
I cannot cross thee —
But, were there Two
Instead of One —
Rower, and Yacht — some sovereign Summer —
Who knows — but we’d reach the Sun?
Love — thou are Veiled —
A few — behold thee —
Smile — and alter — and prattle — and die —
Bliss — were an Oddity — without thee —
Nicknamed by God —
Eternity —
Love thou art High som lydfil:
Emily Dickinson beskuet verden fra sitt kvistværelse med en undrende distanse, og plasserte ofte seg selv i første person i sine dikt, uavhengig av tid og rom, som en tilskuer, en brikke, en figur i et dukkehus. Mange av hennes dikt virker å ha oppstått av et indre press som lar ‘virkeligheten’ vispes opp i en naiv og samtidig infam ordlek av definisjoner og abstraksjoner.
Få av Emily Dickinsons tekster har blitt gjendiktet til norsk, mest sannsynlig fordi språk, ordlyd og form skaper en egen enhet. Hennes ordbruk var en blanding av høystil, hverdagsord og vitenskapelige termer. Inger Hagerup redigerte samlingen “Mitt brev til verden” (Den norske bokklubben 1977) med gjendiktninger av henne selv og forfattere som Andrè Bjerke, Halldis Moren Vesaas, Hartvig Kiran og Sigmund Skard. Hagerup skriver om Dickinsons språk i forordet:
«Jeg ble fengslet av hennes åndelige spennvidde, fra dansende ordlek til hensynsløs bekjennelse, fra blasfemi til dyp religiøsitet. Også i denne samlingen er tolkningene forskjellige.
The Sky is low – the clouds are mean.
A travelling Flake of Snow
Across a Barn or through a Rut
Debates if it will go –
A narrow Wind complains all Day
How some one treated him
Nature, like Us is sometimes caught
Without her Diadem.
Emily Dickinson
I dag er himlen lav og grå
Et snefnugg vingler seg
ned i et hjulspor, men kan ikke
riktig finne vei.
En isvind klager dagen lang
at den er syk og trett
Naturen selv kan av og til
være litt sjusket kledt
(Inger Hagerup)
Den skitne himlen heng med snø,
men får kje snøen til.
Bak låven fyk eit einsleg fjom
og veit kje om det vil.
Den tunne snoen syg og syg
om noko vondt han lid
I dag har nok natura gløymt
å ta på krona si
(Sigmund Skaard)
«Ikke er hun vakker heller,» hvisket de. «Blek og hvit og stygg. Svever bortover engene eller står urørlig i vinduet. Det eneste er øynene. Brune som den siste dråpe sherry gjesten lar stå igjen i glasset.»
Litteraturgarasjen 