vera michaelsen 3

Starten på «Hyperpubertet» er et fyrverksbatteri av en ungdomsbok. Absurde scener og episoder fyker og freser mot leseren som raketter i alskens farger. Tretten år gamle Camilla, bokens hovedperson, blir på en skoletur truffet av et mystisk stråleblink som gjør at hun kommer i en ekstrem og ukontrollerbar pubertet. Kviser blir selvlysende, mensen flommer, puppene oppfører seg som ukontrollerbare gutte-ereksjoner, de vokser seg gigastore på sekunder når de er i kontakt med alt som er varmt, og krymper igjen når de får kaldt vann på seg. Boken er rett og slett kul, den gir assosiasjoner til en crossover av fantasiverdenen i Roald Dahls Charlie og sjokoladefabrikken og den smarte, pinlig-humoren i Klaus Hagerups bøker om Markus.

Det er in å skrive barne- og ungdomsbøker for tiden, selv for etablerte skjønnlitterære forfattere. Man skal liksom ha en barne- eller ungdomsgreie på si – og kvaliteten varierer. Det er vanskelig å skrive en god ungdomsbok, tenåringer lar seg ikke lure så lett. Språket skal være tilgjengelig og autentisk, altså ekte. Mange forfattere som skriver elegante voksenromaner er elendig på ungdomsspråk. Det holder ikke å hive på noen kjip og døll og ‘ass og kult og så blir språket akkurat det; kult. Niks (som absolutt er gått ut på dato i ungdomssjargongen), tenåringsspråket utvikler seg kontinuerlig, det er ørsmå nyanser som avgjør om man blir definert som med eller ikke.

Vera Micaelsen har teft for hva ungdom liker. «Hyperpubertet» er hennes sjette bok, av tidligere utgivelser nevnes spesielt «På månen spiser de kameler» fra 2005 og «Kua som falt ned fra himmelen» fra 2009.

Micaelsen er nesten ekspert til å være tenåring i hodet. I tillegg til at hun er god til å holde seg unna klisje-sekken, er språket troverdig. Det er til tider som å høre sin egen tenåringsdatter diskutere med venninner på jenterommet.  «Hyperpubertet» har unge tenåringers synsvinkel perspektiv, det er berg-og-dalbane-humør, naivitet, drøssevis av kriser og dramatikk, og det er stereotypiske voksenfigurer, teite, grådige, selvopptatte og snille – og det funker.

Alt dette er bra, men der Vera er best er når hun skildrer hvor grusomme tenåringer kan være mot hverandre og hvor sår ungdomstiden er. Bruk av hersketeknikker, posisjonering, gjeng- og flokkmentalitet. Camillas venninner smugfilmer hennes pinlige hyperpubertet, legger ut på youtube og lager blogg for å selv å bli berømte uten å bry seg særlig om hvordan Camilla har det, ekte realitystil.

Bokas andre del er mer reflekterende over foreldre og voksenpersoner som ikke skjønner filla og som bruker ungene til å oppnå posisjoner de aldri klarte selv. Også denne delen er skrevet med en varme som gjør at boka ikke vipper over til å bli belærende eller moralistisk.

Helst skulle jeg ønsket meg at boken bare fortsatte fra fyrverkeristarten og eskalerte med flere absurde og ville episoder, men «Hyperpubertet» er en fin og lur bok. Anbefales, spesielt for voksne. Den vil gi deg lyst til å gi ungene dine en klem, og får deg kanskje for en hyperkort stund til å føle deg ørlite kulere.

Hyperpubertet

Vera Micaelsen

Aschehoug forlag 2013

205 sider

ISBN 978-82-03-256240

pea byline