Telen var fortsatt ikke kommet, en mild høstbris dro gjennom Østerdalen kvelden den 18. november 1907, da Sven Moren og Gudrid Breie i Trysil fikk sin første datter, Halldis.
Allerede som niåring sendte lille Halldis inn historier og fikk dem på trykk i Norsk Barneblad. Med lyrikkdebuten i 1929, samlingen Harpe og dolk gjorde hun seg bemerket. Vi hadde allerede flere stor kvinnelige forfattere som Sigrid Undset og Amalie Skram, men få hadde skrevet lyrikk. Halldis skrev om kvinnen som et levende og selvstendig subjekt, og åpnet for en varmere og mer åpen mellommenneskelig tone i lyrikken.
I 1934 giftet hun seg med Tarjei Vesaas og sammen gjorde de hjemmet, gården Midtbø i Vinje til en kraftkilde og inspirasjonssted for en lang rekke norske forfattere og kunstnere.
Haldis Moren Vesaas er en av våre mest markante lyrikere. Med samlingene Strender (1933), i Lykkelige hender (1936) og kanskje spesielt Tung tids tale fra 1945 tilførte hun den norske modernistiske lyrikken en ny stemme.
Halldis Moren Vesaas skrev diktet Ord over grind i 1955.
Ord over grind
Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.
Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.
Halldis Moren Vesaas
Litteraturgarasjen 