ketil-bjørnstad-nett-1

Ketil Bjørnstad ved klaveret i Berg Arbeidskirke. Foto Astrid Borchgrevink Lund

«Jeg malede billeder efter billeder av de intryk jeg i bevægede øieblikk havde fået i mit øie – Ved at male de farver og linier og former jeg i en bevæget stemning hadde set – vilde jeg atter som i en fonograf få den bevgede stemning til atter at dirre frem. Slig oppstod billederne i livsfrisen.»
Edvard Munch

Novembertåken ligger tett over den bølgeformede veien gjennom Tvedalen. Seinbruddene oppover høyresiden har laget svære åpne sår i fjellet, som Gud eller døden selv har jafset i seg biter av kloden, og på venstresiden ligger høstmørket med en disig, rå tunghet over Mørjefjorden. Lysskinnet fra frontlyktene i den våte asfalten er det eneste som skaper bevegelse i landskapet. Naturen har trukket seg inn i et vinterlig tungsinn.

Ved det arkitekttegnede tårnet utenfor Berg arbeidskirke er faklene tent, parkeringsplassen fylt av biler.  Folk har kommet fra ingen og alle steder og stimler sammen i foajeen med sine vinterfrakker, luer og pappkrus med gratis kaffe. Inne i salen står et sort flygel på et eikepodium, omkranset av levende lys og fiolette skygger.

Ketil Bjørnstad har en energi som står i kontrast til hans varme, rolige ytre og melankolske blikk. Han tar publikum med på en drøy times reise til bohemenes Kristiania på slutten av attenhundretallet, en gullalder og omveltningens tid i norsk kulturliv. Hvor Ibsen pirket av gamletidens moralske glasur med Gjengangere i 1881, Edvard Munch skapte raseri og skandale med «Det syke barn» på høstutstillingen i 1886, Hamsun det samme med «Sult» i 1890 og bohemhøvdingen selv, Hans Jæger som en drivende kraft for tidens kulturelle revolusjon og anarkistiske frihetsideal.

Bjørnstad besitter en enorm kunnskap om bohemtiden, og har med sine tre biografier om Edvard Munch, Oda Krogh og Hans Jæger belyst perioden både litterært og med historisk grundighet. Disse personene og deres liv har vært en drivkraft i hans eget kunstneriske virke siden han ga ut dobbel-Lp’en «Leve Patagonia» i 1978.

I Berg arbeidskirke er det Munchs dagbøker, notater og brev som står i fokus. Tretten tusen sider, som Munch opprinnelig ville skulle brennes. Bjørnstad forteller anekdoter, syr sammen episoder og lange Munch-sitater tonesatt av egenkomponert musikk han spiller som musikalske tilføyelser til historiene.

Han forteller om Munchs første tegning av et følge med blinde som seksåring, om malerens angst for familiens iboende galskap og sykelighet, om lysets stemningenes energibølger, om Jægers planlagte selvmord som ble avlyst av regnvær og om hvordan Munchs eiendommer alle lå østvendt slik at han alltid kunne se sol- og måneoppgangen.

Mest gripende er hans skildring av «Det syke barn» Hvordan søsterens død for resten av livet var etset inn i Edvards minne. Hvordan han senere igjen og igjen prøvde å fange dette skjebnesvangre øyeblikk i hans liv. Maleriet som viser søsterens bleke ansikt i profil, gjenskinnet av ansiktskonturen mot den hvite puten. Den mørke buen i sengegavlen som fortsetter i tantens krummede nakke som en dødens ramme rundt det syke barn. Sophies siste blikk, som ikke ser ikke på sin tante, men mot noe annet. Tanten som sitter lutet og holder niesens hånd, mens hun dør inn i putens hvite lys. Og Sophies hånd, den grovmalte, litt klumpete hånden lysende mot det grønne sengeteppe.

det syke barn

«Studie» – senere «Det syke barn» Edvard Munch 1886 – olje på lerret

«Kinnene hennes var hete av feber og øynene blanke, men hun ville ikke ligge. Hun ville opp i stolen. Alle søsknene var hentet hjem og sto om henne, mens faren sier:

-Ville du gjerne leve, Sophie.
-Ja, jeg ville helst leve.
Faren kremter og fortsetter. – Elskede Sophie, jeg må si det… Herren tar deg snart opp til seg.

Hun lener seg frem, strekker ut hånden. Sier at hun er trett, at hun vil tilbake i sengen. Synker tilbake med hånden utstrakt og dør inn i putens hvite lys.»

Bjørnstad har en formidlingsevne og en sjelden evne til å berøre sitt publikum. Han forteller om Munchs gjentagelser i følelser, tanker, ord og motiver. Om svik og raseri, angst, dødsbevissthet, kjærlighet, erotikk og håp, om livsfrisen.

Der skal ikke længre males interieurer og folk som læser og kvinner som strikker.
Det skal være levende mennesker der puster og føler og lider og elsker –
Jeg skal male en række slike billeder –
Folk skal forstå det hellige ved det og de skal ta hatten af som i en kirke.
Edvard Munch, St. Cloud 1889.

melancholy-1892

«Melankoli» 1892, Edvard Munch – olje på lerret

Ord og toner skaper sanselighet, intimitet og fornemmelse av forståelse i en kirke ute på et jorde, en blå novemberkveld. Like bortenfor ligger strender med runde steiner. Gjennom tåken speiles månen blekt mot overflaten på den stille fjorden.

Bjørnstad og Munch
Sted: Berg arbeidskirke, Helgeroa
Arrangør: Litteraturuka i Vestfold

pea byline