Den 14. november ville Tor Ulven fylt 60 år. Ulven var en mørk og sky poet som ga bare ett skikkelig intervju, til tidsskriftet Vagant i 1993, noe han visstnok angret i etterkant.
«Livet er avlyst. La oss sove videre til neste eon.
Snart blir solen en supernova, samme faen.»
I sine dikt hadde Tor Ulven en original og eksistensielt pessimistisk stemme med en skarp presisjon plasserte poesien han midt i og samtidig utenfor rom, tid og liv.
«Øynene daler ubrukte gjennom mørket, de triller rundt og blir liggende stille i akkurat dine øyenhuler.
Du ser. Det lysner litt, det er morgen, snart faller de videre gjennom mørket som snø.»
Ulven var en mørk dikter, en av de mørkeste vi har hatt. Her var ingen Wildenvey-takter, ikke Mehren heller. Han var nærmere Hofmo enn Hauge. Mest var han formidler av sitt eget univers. Ulven strakk seg over milliarder av år på ørsmå flater.
«Bjerkenes løv flimrer i vinden.
Det er en lys natt og alle de andre sover.
Jeg får med ett stor tillit til trærne, som var de digre sjelekrykker,
så den lamme kjempen endelig kunne gå vekk, vekk, vekk.»
Gyldendal relanserer i disse dager hans samlede prosatekster og dikt i pocketutgaver. Hans dødsbevissthet hadde tilstedeværelse i alle hans tekster.
«En omvendt- gribb holder til huse inne i oss, svirebrødre.
Den eter alt som er nyfødt, alt som ikke vil ligge i ro.
Inne i gribben er det solskinn.»
Litteraturgarasjen 