ridder blåskjegg

31. oktober, Allhelgensaften, 1696

Det er noe med smilet. Noe urovekkende og vakkert på samme tid. Og fingre som søker hverandre slik at de danner et hjerte. Han løfter hendene og titter gjennom symbolet på kjærlighet. Holder fingrene såpass at blikket møter den unge kvinnens som sitter ytterst på stolen foran ham. Holder det fast mens han snakker lavt. Det er helt stille i rommet. Kun lyden fra et utverk og et tonefall som svinger.
– Jeg vet hva du tenker. Hva du trenger nå, hvisker han uten å forme leppene til et smil. I stedet lar han tungespissen berøre den frodige barten som har samme gråfarge som det krusete skjegget som dekker store deler av linskjorta. Den har broderier på brystet og er pyntet med blinkende mansjetter.
– Du vil oppleve noe vidunderlig, ikke sant. Jeg vet hva du vil ha.
Han bøyer seg frem, tar tak i et glass med rødt drikke på bordet ved armlenet, lener seg mot kvinnen. Buksebenet hans når nesten bort til leggene hennes. Han er like ved og hun holder pusten av den stramme ånden  hans. Mulig merker han hvordan hun skjelver. Brått reiser den tunge kroppen seg, henter frem et silkeskjerf  og binder det foran øynene hennes.

– Du skal få. Du skal nyte. Trygle om mer. Jeg skal tilfredsstille behovene dine som om det er det siste jeg gjør, sier han og serverer henne glasset.

– Amor vinsit omnia.

 

astrid byline