Tilbakekomstene på Indonesia

Tekst: Dramatiker Fredrik Brattberg

«En reinkarnasjon av Henrik Ibsen», slik ble jeg beskrevet på teatrets hjemmesider. Ganske så smigrende, men jeg følte meg alt annet enn lik Ibsen, som visstnok var 1.61 på strømpelesten, der jeg gikk i Bandungs gater, halvannet hode høyere enn den jevne indonesier. Anledningen var premieren på mitt skuespill «Tilbakekomstene / Kembali», produsert av Main Teater og Jalan Teater.

Tilbakekomstene handler om et foreldrepar som antar at deres sønn er død. De holder en begravelse, hvor kisten fylles med gjenstander som minner dem om sønnen. Det er stor sorg i hjemmet. Men etterhvert som tiden går finner de tilbake til en viss form for hverdag. Og så skjer det. Det ringer på døren. Og der står sønnen. I live. Det hele slår imot dem som en følelse av uendelig lykke og glede. De skjemmer bort sønnen, de vet ikke hva godt de kan gjøre. Men etterhvert begynner sønnen på skolen, faren på jobben… rett og slett, hverdagen kommer. Og så skjer det. Sønnen dør. Foreldrene tar det hele svært tungt, men ikke fullt så tungt som første gangen. Og foreldrene blir svært glade, men ikke fullt så glade som forrige gang, når sønnen senere ringer på døren. Slik fortsetter stykket. Sønnen dør og kommer tilbake gjentatte ganger, og foreldrenes drivers ut i en total likegyldighet ovenfor om sønnen kommer eller går. Det hele er en ganske åpen tekst som kan gjøres på mange måter.

Det var primært to ting jeg lurte på, i dagene før avreise og i timene før premieren. For det første, hvordan den indonesiske kulturen ville prege stykke, hvordan det ville tolkes, iscenesettes. Og ikke minst hvordan publikum ville forstå teksten, og om de ville forstå den mørke humoren, som blir mer og mer fremtredende etterhvert som dødsfallene repeteres. Og det andre jeg lurte på, i timene før premieren, var hvordan stykket ville se ut i møte med en annen teatertradisjon.

Regissør Sahlan Bahuy gjorde en klar og tydelig tolkning av stykket. Sønnens mange tilbakekomster ble tolket som minner hos moren. Sønnen døde på ordentlig første gangen, men når han gjentatte ganger kom tilbake, var det i morens tanker. Moren så en gjenstand som minnet henne om sønnen, og i samme sekund banket det på døren. Faren spilte bare med på morens fantasier, noen ganger i sympati, andre ganger i irritasjon over hennes sorg. Så når moren går over i likegyldighet later hun egentlig bare som, for å tilfredsstille faren. Faren tvinger moren til å gi slipp på sorgen. Farens sorg, derimot, var fullstendig fraværende. Da jeg påpekte dette ble jeg fortalt at de hadde valgt å fokusere på morens sorg, dette fordi forholdet mellom mor og barn er det sterkeste. Slik fikk jeg det opplyst. Jeg, som er far til en jente på to, er nok ikke den først til å skrive under på det. Så her bunner det ut i en kulturforskjell. Likevel må jeg si at det var en glimrende tolkning. Jeg ble fullstendig tatt på senga. Aldri hadde jeg trodd teksten kunne gjøres slik.

Moren lager mat. Telefonen ringer. Hun får vite at sønnen har omkommet i en trafikkulykke. Moren kjører til åstedet, henter sønnen med hjem, legger ham død og trafikkskadd på stuegulvet og fortsetter matlagingen. Denne absurde og morbide situasjonen er ikke bare ment for å vekke avsky, men også latter. Etter hva jeg har blitt fortalt er denne typen humor langt unna det folk vanligvis eksponeres for i Indonesia. Etter mange samtaler, hvor jeg har spurt og gravd om hva som kjennetegner indonesisk humor, har jeg gjentatte ganger fått ramset opp slapstick (gjerne med menn som kler seg ut som damer), practical jokes og ordspill. Seinfeld, The Simpsons og The Office, serier som har formet mye av min generasjons humor, har aldri gått på indonesisk fjernsyn og er ukjent for de fleste. Så det jeg kanskje har lurt aller mest på, i dagene før avreise: Ser de humoren i denne morbide scenen. Og svare er: Ja. For å svare med en fullstendig setning: De ser humoren. De reagerte med avsky, men også med latter. Jeg har aldri trodd at nærheten mellom det morbide og humoristiske er noe europeisk fenomen, men min usikkerthet gikk mer på stykkets grad av morbiditet. Men det syntes ikke å være noe problem i det muslimskdominerte Bandung. De virket på ingen måte som noe sarte sjeler. Det var avsky og latter, og til og med noen heiarop, når foreldrene, som etterhvert ser seg lei av sønnens tilbakekomster, tvinger sønnen mot gulvet og kveler ham.

Indonesia har en lang og sterk teatertradisjon, med skyggeteater, maskespill og dukketeater. Under Suhartoregimet, som endte sine dager i 1998, var teater et av de viktigste politiske arenaene. I en tid uten ytringsfrihet var det ordløse og fysiske teatret et sted man kunne strekke strikken lenger. Man slapp unna med det ordløse. Bare små hint om Suhartos karakteristiske gange gjorde at alle forsto hva det dreide seg om. Folk strømmet til teatrene. Det var en slags glansperiode, kan man kanskje si. Teatrets overordnede oppgave var å kritisere regimet. I dag er teatrets oppgave en annen. For på nittitallet falt Suhartoregimet og teatret gikk inn i en lettere depresjon. Ytringsfrihet ble gitt dem med den ene hånden, den andre tok deres levebrød.

I dag er det indonesiske teatrets viktigste oppgave å bygge identitet blant de mange hundre folkegruppene. Indonesia er geografisk sett svært fragmentert, bestående av omlag 6000 bebodde øyer. På grunn av de mange øyene har det utviklet seg flere hundre språk og kulturer. Under Suhartos regime ble det kulturelle mangfoldet forsøkt slettet. Mens en by eller sted kunne ha mange navn, like mange navn som det var språk, bestemte Suharto at kun ett navn var gjeldende. Og mens noen kulturer foretrakk korn fremfor ris, bestemte Suharto at alle skulle spise ris. Teatrets hovedoppgave er nå å gjenopprette folks følelse av tilhørighet og identitet. Teatret har blitt svært lokalt og tar utgangspunkt i bestemte drakter, danser, musikk osv. Sahlan Bahuy fortalte meg om sitt neste prosjekt, en forestilling om verdens største vulkanutbrudd i moderne tid. Den indonesiske vulkanen Tambora preget hele kloden på begynnelsen av attenhundretallet og resulterte i «året uten sommer». Forestillingen vil bruke lokale kostymer, musikk, dans osv. men bortsett fra det vil den minne om alt annet enn tradisjonell folketeater. Dette er nyskapende, moderne teater, forteller Bahuy. Han betrakter det som en postmoderne forestilling. (Et lite innspill: Et slikt sidestykke finner vi sjeldent i Norge, hvor vår kulturarv, som bunad, folkemusikk og folkedans, er elementer i mer moderne seriøs teater. Kanskje vi har noe å hente her? Spesielt med tanke på hvor fremtredende den er innen musikk, hos Harald Sæverud og Geirr Tveitt, som bruker nye klanger til folkemusikkinspirerte melodier. Eller som hos Lasse Thoresen, som nærmest bryter opp tonaliteten, men likevel klarer å skape en følelse av norsk folketone.)

SÅ!!! Produksjonen av Tilbakekomstene virket ganske så europeisk. For ved siden av politisk ordløs teater og postmoderne folketeater, finnes det en voksende interesse for europeisk teatertradisjon, for de store europeiske dramatikerne. Selv om dette kun utgjør en sidegren. Likevel var mye av Indonesias eget teater å spore. Mens teksten normalt sett ville blitt spilt realistisk, var det her en blanding mellom realisme og det mer teatralske. Kanskje dette også har noe med den indonesiske væremåte å gjøre, som i all hovedsak fremstår mer teatralsk og dramatisk, mer enn vår innadvendte og stillferdige folkesjel. Ihvertfall falt det teatralske mer naturlig, det virket mer kledelig.

Med tradisjon for mer fysisk teater står naturlig nok teatermusikken sterkt. Det var hyppig bruk av musikk under forestillingen, med hele tre musikere på scenen. Da jeg fortalte at det i Norge også var vanlig å ikke bruke musikk, rynket dem på nesen. De kunne ikke forestille seg teater uten musikk.

En gang beit jeg meg merke i en sekvens som varte så ekstra lenge, hvor moren i stykke snakket så voldsomt i telefonen. Jeg satt ved siden av Syarah Meidiana, som hadde oversatt stykket til indonesisk. Jeg spurte henne hva som foregikk, og da fikk jeg vite at skuespilleren improviserte. Så her er det å anta at improvisasjon er hyppigere brukt i det indonesiske teater og at vår kanskje overdrevne respekt for det skrevne ord ikke er like innprentet i ryggraden.

Videre må fortelles at de to forestillingene jeg så var fullstendig overfylte. Det var et gledelig syn å se så mange fremmøtte. Salen rommet 200 seter, men det syntes ikke å stoppe billettørene. Ytterligere 100 ble slipt inn. Folk sto og satt på gulvet. Slik artet premieren seg. Og slik var dagen etter.

Og ennå videre må fortelles at de 300 menneskene, rett før premieren, reiste seg og samlet ba en kort bønn. Det var flott å se. Samtidig gjorde det meg ennå mer nervøs, ennå mer usikker på hvordan de ville forstå den morbide humoren.