gaarder4

«Vår største feil er at vi tror vår egen tid på jorden er den viktigste.

For femten år siden sa miljøforskerne at vi er den siste generasjon som nyter godt av industriell og teknologisk utvikling uten å måtte betale noen pris for hva som skjer med kloden vi bor på. Allerede nå er dette utdatert. Kostnaden er her allerede – og den vokser seg fra å ha vært en kakerlakk vi kunne knust med foten til å bli den enorme norrøne ormen Nidhogg. Den som gnager vekk røttene på livets tre.»

Tekst og foto: P. E. Andersen

Jostein Gaarder er et virveldyr. En trommevirvel. En virvelvind av anekdoter og berg-og-dalbane-kastende resonnementer. I en og samme tankeremse kan han slynge mellom gresk mytologi, antropologi, Mongstad og personlige togturer. Man må gripe fast i vognkanten for ikke å falle av i de største loopene, og noen ganger gjør han det selv også – uten at det bryr ham. Et vell av kunnskap og et smittende engasjement sterkt som en tsunami, gjør at alle som ser og hører ham tenke høyt blir påvirket av vindretningen.

gaarder3

Jostein Gaarder leser engasjert fra sin siste bok «Anna – en fabel om klodens klima og miljø»

Tid for tanken

Humanetisk forbund arrangerer i disse dager «Tid for tanken – humanistisk uke», en samtaleserie landet over med filosofer og tenkere. Tirsdag kveld arrangerte forbundet i samarbeid med Litteraturhuset i Skien en samtale mellom forfatterne Mette Karlsvik og Jostein Gaarder i Ibsenhuset.  Karlsvik skulle være intervjuer og delvis bokbader, men Gaarders tankebaner snudde tidvis både roller og synsvinkler – sjarmerende og underholdende for begge på scenen og snaut hundre tanke-interesserte i foajeen i Skiens storstue.

Er det noe feil i å være tendensdikter?

Med sin siste bok, «Anna – en fabel om klodens klima og miljø» prøver Gaarder å si noe om hva som kan skje hvis vi ikke vi blir bevisst det ansvaret vi har for våre etterkommeres levekår. Boken har fått blandet kritikk, mye fordi Gaarders egen megasuksess fra 1991, «Sofies verden» ligger som en skygge over kritikker og anmeldelsene. «Gaarder hiver seg på en tendens og bruker sin egen gamle suksessoppskrift», sier hovedstadsanmelderne. Men hva er galt med å være tendensdikter? Noen må jo tørre å trekke opp linjer som også strekker seg fremover i tid.  Da «Sofies verden» kom ut, var ikke norske anmeldere spesielt opptatt av den, det var først da salgstallene nådde astronomiske høyder og ble verdens mest solgte bok i 1995 at den ble trykket til litteratenes bryst. Hva slags anmeldertendenser er det? Kan hende sier Gaarders bok om Anna mer om dagens tendenser og fremtidens sannhet enn dagens elite vil vite av? Kjernen av klimaspørsmålet inneholder dilemmaer som berører enkeltpersoner moral, etikk og komfortsone.

Ideen er viktigere enn språket

Rent språklig er kanskje ikke Gaarder helt oppdatert på ungdommelige ord og uttrykk i fabelen om Anna, men bokens grunnide; «Vi må gjøre noe,» er noe som bør pirke borti oss alle. Og hva er så Gaarders ide? «Menneskene på jorden lever ikke samtidig. Hele menneskeheten lever ikke på engang. Det har levd mennesker her før oss. Noen lever nå. Og noen skal leve etter oss. Men også de som kommer etter oss er våre medmennesker.» Menneskeheten har en iboende kraft til å tro at den selv og samtiden vil lever i er den viktigste. Vi må heve oss over naturen og se utover dette aspektet, sier Gaarder. Dette er spørsmål og aspekter som tas opp på flere hold i norsk samtidslitteratur. Både i Jan Kjærstads nyeste essaysamling «Menneskets vidde» og i hans forrige roman, «Normanns område» finner vi tanker om en darwinistisk verdensanskuelse, om at menneskeheten bare har eksistert i et øyeblikk av evolusjonen, og at vi både er og må være i stadig utvikling for å overleve. Vi definerer problematikken som en kamp for klodens klima og miljø – men det er samtidig og  i like stor grad en kamp om menneskehetens ønske om overlevelse.

Sofie åpnet verden

Suksessen med sin mest kjente bok åpnet verden for Gaarder. Han har de siste tjue årene deltatt og hatt innsyn i situasjoner, skjebner, konflikter de færreste forfattere er forunt. Og kanskje har det gjort ham til en enda sterkere tenker enn forfatter. Han sier selv at han skrev den siste boken av en form for plikt, og at det alltid er en skjønnlitterær risiko når budskapet med en bok er for flammende eller politisk.

Eller som han sier om bokens hovedperson, Anna i et kjapp rundkast før berg-og-dalen stoppet for kvelden – ikke uten ironi om seg selv og mannen som kjønn.

«Denne boken måtte ha en kvinnelig hovedperson. Kvinnene har en sterkere trang til å utforske, til å forstå, mens menn ønsker mest å bli forstått.» 

pea byline