fyll & forfall

På vei hjem fra kirkegården møter ingen av de forbipasserende blikket mitt. Mennesker jeg før har hilst på ser en annen vei, og langt der fremme krysser en god venn gaten og går over til fortauet på andre siden. Er det ingen som ser meg?

Det har blitt september, hverken sommeren eller sulten vil slippe taket. De gnager som to motpoler i meg, og i nullpunktet midt mellom dem føler jeg meg syndig og liten. Det er lenge siden jeg har skrevet og det lille jeg får til vil ikke avisene ha. Sist gang var en kronikk under pseudonym i mai, «Eliten og symbolenes betydning.» Jeg vil tenke store og klare tanker, men de forsvinner stadig ned i mørke sluk. Får ikke lenger noe ned på papiret. Solen og matmangelen har gjort at jeg drømmer urolig om nettene, om glatte, nakne kvinner med vinger og slangekropper.

PhotoEditor_1378552455740
Louis Moe – Syndernes dødsdans 1903 – utsnitt

Nede i sentrum deles det ut blå karameller og røde roser fra partiboder i alle farger. Jeg svinger utenom. Alt jeg har av midler er en tikrones-seddel fra 1942. Ti kroner guld står det på fremsiden. Den som bare hadde en moderne slant til en bolle eller en biff.

bakgrunnsfakta sult sort

De siste ukene har jeg holdt meg mest på kirkegården. Et annerledes tonefall, eller bare en armbevegelse hos mennesker jeg ikke engang snakker med, kan gi meg støt like inn til mine innerste  nervetråder. Kirkegården er stille. Gravstøttene nekter meg ingenting. Gamle syndere ligger begravd på rekke og rad med siste hilsener risset inn i skrå steiner. Under bjørketreet har det vokst frem en klynge fluesopp på en grav uten navn. Et rustbrunt krusifiks av jern er det eneste som viser at noen er bevart her. På mine spaserturer har jeg tenkt at her ligger en prestefrue som døde i skam. Hun bedro mannen sin med en møllersønn og fikk en grav uten navn. Finnes det en grønn knapp man kan trykke på for at liv skal gjennoppstå?

Jeg har bestemt meg for å prøve fluesoppen, det er lenge siden jeg har følt noe annet enn sultens bedøvende rus. I uker har jeg fulgt med, ventet på at den skal bli klar, og nå går jeg nedover Sverres gate med en fullmoden, rød sopp i jakkelommen. Føler folks skuling i ryggen. Hvorfor disse mistenksomme øyne overalt; jeg har da aldri røvet en bank, overfalt kvinner eller slått i hjel. Småbyblikket har jeg kjent lenge. Jeg hvisket engang til min kjære da vi elsket at jeg skulle ta henne opp og vekk fra dette lille stedet, sende henne på en reise gjennom Europa med kroppen min. Jage Pantheons kuppel og Da Vincis fresker inn i henne. Franske tårn, sveitsiske alper. Sende henne på en elv gjennom kontinentet og la henne ende på varm strand i Grekenland. Hun bare lo.

louis moe 2
Louis Moe – Fluesvamp

Det plystrer i lommen, jeg henter opp mobilen. Banken har sendt en sms om saldoen, sikkert bare for gni det inn at kontoen fortsatt er tom. Jeg ser min venn festivaldirektøren skrå tilbake over gaten med retning mot meg meg i det jeg stikker hånden i lommen. Uten å tenke vender jeg brått mot venstre og nærmest flykter inn i et konditori bare noen meter bortenfor.

Fatene på disken bugner. Solskinnsboller med sukker, kanel og melis, nystekte hveteboller, fyrstekake og nystekte skolebrød med vaniljekrem og kokos. Jeg bøyer meg over varene og kjenner sulten som en kvalme gjennom den deilige bakverksduften Jeg registrerer at min gamle venn passerer utenfor butikkvinduet.

«Er det noe som kan friste?» Ekspeditrisen er rund og blid med store briller.

«Absolutt, men nei takk. Jeg har bare hørt at dere har så flott bakverk her. Jeg ville kikke innom. Fabelaktige boller.»

Jeg tar i håndtaket og det plinger gammeldags i døren. Ute på gaten ser jeg meg til begge sider, hilser fort på fru Karoliussen før jeg snur og går inn igjen.

«Du skjønner – jeg har et stort selskap på gang,» sier jeg fra døren og bort til ekspeditrisen.

«Bak mer boller. Neste uke kommer jeg innom og bestiller to hundre stykker. Neste uke. To hundre.»

PhotoEditor_1378552278164

Jeg går nedover mot Minneparken, fikler i lommen og finner frem fluesoppen. Duften av kanelboller sitter fortsatt i nesen. Jeg tar en stor bit og svelger. «Nå kan dere skule og spise så mange karameller dere bare vil,» mumler jeg lavt til meg selv og tar en bit til.

Det tar noen sekunder før jeg forstår meldingen fra banken på mobilen. Totusen kroner. Saldoen har stått på kr 3,75 i mange uker, men nå har den blitt fylt på med to tusen kroner gull. Dæven salte. Jeg går rundt minnesmonumentet to ganger i den knitrende grusen mens jeg leser tekstmeldingen igjen og igjen. Jeg er bønnhørt, benådet og bemidlet. Det må være kronikken. Det må være symbolenes betydning. Jeg har gjennoppstått. Vindmøllen snurrer igjen. Jeg har penger.

Jeg strener over parkeringsplassen og inn i restauranten på hjørnet. Bestiller et glass vin før jeg hilser på noen. Kvalmen øker, det svir et sted i magen, men den hvite vinen renner som solstråler om kvelden nedover strupen. I andre enden av lokalet sitter folk jeg kjenner. Den svenske, filosofiske skuespilleren og regissøren, den vakre redaktøren jeg har delt mange nattetimer med, festivaldirektøren, kultursjefen og et par andre. Jeg tømmer glasset, vurderer å bestille mat. Det kan vente til kvalmen er døyvet.

«En flaske,» smiler jeg til innehaveren, og setter meg til bordet med eliten.

Alkoholen legger et tåkete, blålig skjær over de neste timene. Flere flasker bestilles. Jeg hvisker ord i redaktørens øre. Hun lukter nybakt. Regissøren forteller om en mytisk drøm han hadde og festivaldirektøren snakker om friheten ved å kjøre tvers gjennom Amerika. Jeg har alltid likt ham og sier det til ham. «Likeså,» sier han og smiler av min stigende beruselse. «Iform i kveld?» Visst er jeg i form, kan ikke huske sist jeg følte meg så levende. Det handler om å heve seg. Bordet fylles opp av nye glass og nye mennesker. Jeg reiser meg og presenterer meg som Gustav Eiffel. Det er likevel noe skrått over alle sammen. Jeg ser fjesene deres, men stemmene er ikke synkronisert med leppebevegelsene. Jeg hører dem med en slags avstand, som i et ekko. Jeg får tanker til en syndig bok i hodet. En voldsom følelse av godhet og velvilje bølger gjennom meg. Jeg elsker disse menneskene. Jeg vil trykke på en knapp, gi dem kyss og roser og karameller alle sammen.

«La oss smake på hele Europa», reiser jeg meg og roper, velter et glass og legger en hånd på redaktørens lår.

Innehaveren er vennlig og innvilger meg mer enn jeg har godt av. Norsk akevitt, dansk snaps, skotsk whisky, engelsk Old Tom, hollandsk curaçao, fransk konjakk, russisk vodka, italiensk Certosa. Alt flyter som i en rustbrun, virvlende malstrøm av blikk, veivende armbevegelser og stemmer uten lyd. Ut av den seige massent finner jeg meg til slutt stående ved disken, mens jeg forsøker å treffe bankterminalen med kortet. To tusen to hundre og femti viser skjermen. Kroppen bikker frem og tilbake. Festivaldirektøren klapper meg hyggelig på skulderen og sier vi ses. Jeg må knipe med det ene øyet for å se beløpet. To tusen to hundre og femti. Pekefingeren trykker 500 i driks, deretter på den grønne knappen.

Utenfor tar redaktøren hånden min. Jeg må støtte meg mot murveggen. Vil si noe vakkert til disse blå øynene. «Kanelbolle,» klarer jeg så vidt å mumle før en hel verdensdel velter ut av munnen min. Sikkel, Tyskland og Italia renner rødt og grønt og brunt nedover skjørtet hennes.

PhotoEditor_1378552345365

De siste ukene har jeg holdt meg mest på kirkegården. Et tonefall, solblink i en rute eller bare en armbevegelse hos mennesker jeg ikke engang snakker med kan gi meg støt like til det innerste av mine nerver.En prestefrue ligger begravd under torven. Bladene har begynt å falle. I lommen har jeg en gammel tikroneseddel. Det er vindstille. Sulten er her fortsatt. Jeg skal ingen steder. 

Utforsk Sult – del 1

pea byline