Jeg kommer for sent, og innerst i et siderom på Melkekafeen står den høye mannen på et skyggelagt podium og leser dikt. Rutete skjorte og trekk i ansiktet som en fjellvåk. Jeg har aldri vært her før, sier han. Ikke som nå. Eller nå. Og han leser.
«Jeg har våknet i natt og tenkt på hvordan hendene dine stryker kroppen min vakker, hvordan jeg stiger frem foran speilet med en varm mannskropp hver gang jeg tenker på hva vi gjør sammen, jeg kunne vekket deg og bedt deg forklare hvordan du kan si at du ikke kan leve med meg, når stemmen din kan få tak i meg fra et annet rom og kysse ørene og øynene og munnen min og hvordan gleden du kjente finnes et sted, finnes et sted inni deg uten at jeg vet det.»
Niels Fredrik Dahl
«Vi har aldri vært her før» er en diktsamling med en insisterende kraft. De poestiske tekstene gnager seg innover mot en kjerne. Dahls lyrikk treffer en streng som sender vibrasjoner langt utover de ordene og bildene han forteller. Diktene griper etter de gåtefulle stemningene i oss, øyeblikket, det ugripelige.
Diktets venner lytter, tretti, førti godt voksne mennesker med kaffekopper, ostekake og Jan Køppen Petersen som primus motor. Plutselig, i Skien en onsdagskveld, høres nakne, utfordrende setninger om det å være. Hele greia er litt rocka. Ute er det september.
«Lyden av regnet, natteregnet, mot taket, svale blaff slår inn».
Å skrive er som å stå åpen foran et annet menneske, sier Dahl. Føler du at det du skriver er litteratur, så spytt det ut. Det ekte ligger i det som er bakenfor, i det ukjente, i kilden, der hvor du føler deg på tynn is.
«Vi har aldri vært her før» er Niels Fredrik Dahls fjerde diktsamling I 1988 ga han ut «I fjor var litt av en natt», «Branngater» kom i 1992, og «Min tredje muskel» i 1999. I årene siden forrige diktsamling har Dahl oppnådd internasjonal anerkjennelse for romanene «I fjor sommer» og «På vei til en venn» som han også fikk Brageprisen for i 2002.
I diktpausen selges det lodd, og Køppen snakker varmt om at de som spiller lotto må gi Grasrotandelen sin til Diktets venner. Jeg kjøper fire grønne, fire rosa, fire lyseblå og vinner diktsamlingen «Å vere attende» av Oddmund Haugen på J 62.
For et par år siden kjøpte jeg Niels Fredrik Dahls «Norsholmen» som han ga ut på som boksingel nr. 70 på Flamme forlag i 2010. Den grep meg med en kraft som sannsynligvis er grunnen til at jeg sitter og lytter til dikt på et sted jeg aldri har vært før.
«Du forsøker å telle hvor mange steiner som får plass i sorgen din
Du vet hva et hjem ikke er og hva 13 forskjellige skoler er og hva ni barnepiker er og hva ni av ti filmstjerner er og hva døden sier når han spiller sjakk
Du stanser opp mellom furutrærne, du er helt alene
du lar vinden fylle deg
det er en av mange måter»
Det tok tolv år med poetisk skrivesperre før Niels Fredrik Dahl begynte å skrive dikt til sin kone. Da løsnet det.
Å lytte er det beste skriveredskap, sier forfatteren. Enda mer enn øynene. Lytt til hvordan folk snakker, ikke hva de sier. Lytt til rytmen, til syntaksen. Der ligger de egentlige ordene.
Jeg lytter til Køppens avrunding av kvelden og kjenner en takknemlighet over at han og Diktets andre venner holder på, at han klarer å få en av våre poeter med bredest vingespenn til å kjøre langt for å stå lese i en kafe i halvannen time. Ute er det september.
Et dårlig, uredigert og kanskje ulovlig mobilopptak av noen av Niels Fredrik Dahls dikt finner du her.
Opptaket gjengis uten spesiell tillatelse fra Diktets venner i Skien.
Litteraturgarasjen 