Jeg driver breddelangs oppover Lahelle og går inn i den falske årstid – høsten. Tiden hvor vi begynner på nytt på feilaktig grunnlag. Naivt og med ungdommelig mot, mens trærne rundt oss visner og slipper det de har i hendene. Vi starter opp våre sunne prosjekter. Arbeidets daglige rytme, joggeturer etter en lat sommer. Spiser sunnere og gjenopptar gamle kontakter. Søker det faste, trygge fellesskapet mens luften blir skarpere hver kveld.
Det ligger en død humle på stien ved siden av et reklameblad fra Meny. Der kan du få 3 for 2. Velge mellom koteletter, lunsjkaker, fløtegratinerte poteter og karbonaderkaker. Betale for to og få en ekstra på kjøpet.
Det har vært litt stille på matfronten den siste tiden. Kjøleskapet begynner å bli slunket. Fire frokostegg og en liten bit tørr Jarlsbergost, kanskje femti gram er alt som er igjen sammen med et kvart beger med seterrømme som har gått ut på dato – og i en sekk på ryggen har jeg noen tomflasker jeg har planer om å pante på Kiwi.
Jeg har ikke spist på et par dager og går jeg og grubler på noe smart og elegant å skrive om bruer. Jeg tror jeg har en god historie på gang om det. Porsgrunn er den minste kommunen i Telemark når det gjelder areal, men og så den kommunen med flest bruer. En historie om flotte konstruksjoner, om å strekke seg ut over sine egne grenser, ser jeg for meg, men den døde humlen forstyrrer tankene. Jeg har nylig lest Paul Austers forord til den amerikanske utgaven av Knut Hamsuns Sult, og den døde humlen med sine altfor tynne ben stikkende i været, gjør at tankene bryter av og tar en ny retning. jeg glemmer bruene, og tenker mer på dette forordet mens jeg rusler nordover den gamle impregneringstomten. Grunnen her er sikkert fortsatt forgiftet, de gruset bare over den grønne leira for tjue år siden, men nå er tomta likevel nesten grodd igjen av løvtrær, strå og kratt. Det ser idyllisk ut på overflaten.
Auster skriver at den navnløse hovedpersonen i boken nekter å spise, men det er jo slett ikke sant, han vil ikke dø som et insekt. Jeg er ikke direkte misfornøyd med å ha en mening som opponerer mot Auster der jeg går; hovedpersonen i boken vil jo ha mat. Den handler ikke om å sulte seg, den handler om verdighet og stolthet, om å bære sitt liv på egne premisser. Det er ikke noe han mer vil, enn å ha mat og losji, men han vil ikke ha det kastet etter seg, han vil ikke bli gjort til skamme. Det koster å leve. Man må stå opp for seg selv, være villig til risiko og satse på det rette loddet når sjansen byr seg.
I en lysning på stien holder tre unge mennesker på med å sette opp en slags hytte langs elven. Jeg blir stående og kikke og en flott, smilende kvinne med snekkerbelte kommer bort til meg.
De to mennene holder på å reise en vegg.
«Nå hva synes du?»
Jeg har da et og annet greie på bygg og konstruksjoner. Jeg kremter:
«Jo, et utsiktstårn kanskje. Skal dere ha en trapp opp der på siden?»
«Ja, fiskehytte og utsiktstårn. Den blir en plattform oppe hvor du kan fiske fra.» Den unge kvinnen ser på meg og strekker ut hånden.
«Anna. Anna Andrea Vik Aniksdal. Nyutdannet arkitekt.For tiden snekker.»
Det var litt av et navn, tenker jeg, og borte er både Auster og døde humler.
«Wedel Jarlsberg. Sivilingeniør,» svarer jeg og trykker hånden hennes.
Den nyutdannede arkitekten legger hånden et sekund mot overleppen. Nå er det hun som kremter.
«Vi skal kle det med lekter. Spiler.»
«Jasså ja. Da vil dere få effekter av lys og skygge. Og gulvet?»
«Spiler. Trappetrinnene også.»
«Nyutdannet arkitekt sier du. Det var da flott.»
«Jepp. Vi får diplomene på lørdag.»
«Studenter noen år da. Det kan vel ikke alltid ha vært like lett å få det til å strekke til?»
«Hehe, nei. Jeg husker jeg tok gratisbussen ut til IKEA og fylte opp lommene med salt og pepper, de røde og blå pakkene vet du. Sukker og dopapir.Gratis og praktisk.»
«Akkurat. Og nå har dere konstruert en fiskehytte og utsiktstårn.»
«Ja, tegnet selv. Til et prosjekt som heter breddelangs.»
«Og spilene på veggene går opp og danner rekkverk på tårnet.»
«Det er tanken. Tror du det blir bra.»
«Dette blir strålende. Godt fundament også. Nei, jeg får komme meg videre. Har et ærend oppe på Kiwi.»
Veggen er reist og avstivet. Karene kan sine saker.
Koteletter og karbonadekaker. Sulten gnager litt i mellomgulvet, men det er noe med ungdommelighet og pågangsmot som gjør meg oppstemt der jeg går. Bladene på trærne har ikke endret farge ennå. Et utkikkstårn langs elvebredden. Slett ikke dumt. Kan sende varsler nedover til vakta på Porsgrunnsbruene når det kommer større båter.
Jeg svinger av stien og strener oppover Stadionveien, på grensa mellom Porsgrunn og Skien. Fast landjord på begge sider. Kyllingfilet, gratinerte poteter og biffstrimler, tre for to.
Tjuetre kroner blir pantebeløpet. Det står og lyser i panelet og jeg kan trykke på den grønne knappen for å få pengene eller Røde kors-knappen for å spille i pantelotteriet. For et par uker siden var det ei dame på Stridsklev som vant en million etter ha pantet for seks kroner. Jeg står og grubler, det er år siden jeg har pantet noe. Hva får man for tjuetre kroner? Kanskje et billigbrød og en liter melk. En boks leverpostei. Det handler om å sette premissene for sitt eget liv tenker jeg. Man kan ikke surre rundt som en flue. Man må være bestemt, bygge noe, skape. Gripe sjansen når den byr seg. Jeg trenger ikke en hel million, tenker jeg videre. Da skulle jeg gitt den bort til Røde Kors og Frelsesarmeen, og så kunne de delt ut mat og suppe til folk som trengte det på tårnformede suppestasjoner langs hele elven. Stiene må ikke gro igjen- Jeg trykker på den røde knappen.
Panelet blinker, Røde Kors takker for bidraget, og jeg kikker meg rundt om noen ser meg. Snur med tom sekk uten å ha vært innenfor telleapparatet. Borte på parkeringsplassen står en fyr jeg ikke vil snakke med. Jaja, skulle ikke jeg kunne skjenke en slant til noen trengende i Bamble eller Botswana. Jeg føler meg ikke tråkket på. Jeg ligger ikke der død og i fosterstilling, jeg har forsatt ost i skapet. Det handler ikke om å nekte å spise. Man må gi å gi til dem som trenger det mest. Røde Kors trenger panten mer enn meg. Solen dukker ned bak Klyveåsen, luften har blitt skarpere, det er ørsmå fuktperler i gresset. Jeg har jo egg, sikkert litt salt og pepper også. Kan lage meg en omelett. Det er ikke høst, det er sensommer.
På dørhåndtaket hjemme henger en hvit bærepose. Jeg låser forundret opp døren og legger innholdet på bordet. To bananer, noen brødskiver, laksepålegg, jarlsbergost i skiver- en kvart philadelphiaost, en pose tomtsuppe og en boks nudler.
På suppeposen er det klistret en post-it-lapp:
«Wedel Jarlsberg! Denne fikk jeg fra Toro sist jeg klagde på tomatsuppa! Nå er den din. Resten er lunsjmaten vår, men nå er uka over så vi trenger den ikke. -Anna-»
Jeg blir stående en stund ved stuevinduet. Tenker på bruer og bærebjelker, døde humler og lysstråler som skaper nye skyggevirkninger. Det man har pantet er o ikke borte,. Det står bare på vent til nye oppgangstider. Forfengelighet eller ikke, det gjelder å bære sitt liv på egne premisser. Jeg finner frem en kjele.
Utenfor har insektene slutten å summe. Er himmelen virkelig mørkere enn i går?
Litteraturgarasjen 
Ett svar på “Utforsk Sult – del 1”
[…] https://litteraturgarasjen.no/2013/08/20/utforsk-sult-uke-1/ […]