Sommernatt ved fjorden

Fjellet er fortsatt varmt, og over Mølen ses mørke skyer for første gang på flere uker. Det er sent i juli, det er stillere. Det er etter febrile ferieåpninger i nye båter, etter høyrøstede netter og etter aggressive krysninger av rettsnorede kjølvann på vei inn til konsertene på Wrightegården. Det er senere og på andre siden av sundet. Ytterst, forbi gjerdet  ligger ei lita vik som er fin å snorkle i. På en bergnabbe like i vannkanten ligger en gul sommerkjole, og ute i vannet svømmer en kvinne. Solgangsbrisen har lagt seg. Noen strimer av sol oransje i overflaten. Kvinnen snur seg og flyter stille på ryggen. De første lette regndråpene treffer huden som er over vann. Hun ler.

———

Juli 1947

Lorentz Severin Skougaard tar en slurk Cutty Sark , fukter konvolutten, limer igjen og skriver «Til Langesund kommune». Nede på brygga ser han sin kone i fluktstolen med sommerhatt og en bok. Fra stuebordet tar han med seg en av fruktene båtene har fraktet fra Spania; gule, saftige kinesiske epler med tykt skall. Rusler ned hagen, skreller appelsinen og gir henne en båt.

«Vi gir det bort, Astrid. Alt sammen.»

Astrid suger på appelsinbåten og stryker Lorentz på underarmen.

«Se på Lyset, Lorentz. For en deilig sommerkveld. Skal vi ta oss en rotur»

———

Tom Erik Økland har fått med seg en av distriktets beste kokker, Espen Ihlen, og pusset opp Langøya Hovedgård til et serveringssted i familien Skougaards ånd. En av servitørene står ved inngangen, vanner noen blomsterurner, kniper av noen tørre blader og ønsker oss velkommen. Hun finner oss et bord selv om alt er bortbestilt.

Bonnie får et glass rosevin, tar av seg skoene under det rustikke benkebordet og hvisker:

«Nå har jeg bare kjolen på. I kveld vil jeg bade.»

Menyen har hovedvekt av sjømat; reker i Langøyamajones, fiskesuppe, fiskeburger. Joacim anbefaler dagens fangst fra havet og vi får panert seibiff med grove biter av stekt nepe, tykke rødbetskiver, nypoteter og nykål. Få ingredienser hvor hver smak utfyller hverandre.

Bordene i uteserveringen i bakgården er enkelt pyntet, med noen skjell, en ringblomst i et cognacglass og et telys i et norgesglass med knuste skjell i bunnen. Bygningene har hvitmalt rustikk panel med originale vinduer. Behagelig atmosfære.  Føles nesten som å komme hjem i hagen til noen en gang på slutten av attenhundretallet. Det eneste som mangler er diktopplesing og pianospilling på terrassen.

Noe av sommeren ligger i de søtsyrlige rødbetene. Seibiffen er høy og perfekt stekt. Dette er tilsynelatende enkel mat, men tilberedt med kunnskap og omhu. Seibiffeln flaker. Den er panert med restene av Langøyas hjemmebakte brød, toppet med bløt løk, gressløk og kapers. Clyde henfaller i romantiske takker. En humle surrer over Bonnies vinglass. Ute fra Langesundet høres lyden av en kogg. Mot slutten av juli er det et snev av nostalgi og melankoli i den varme ettermiddagsvinden. Gresset kommer til å bli fuktig i natt.

«Bare kjole på?»

Kokken kommer ut og spør hvordan maten smaker.

«Her kunne jeg tenke meg å bli en stund,» svarer Bonnie.

Kokken stikker en tannpirker mellom jekslene og smiler i sommerskjegget.

«Det er plass på loftet.»

Skjæløy, gratisfergen fra Langesund legger til med flere gjester, mens vi spiser dessert. Jordbærfromasj med jordbærbiter marinert i en lake av kanel, sukker og mynte. Servitøren anbefaler kaffe og Icapitelli dessertvin.

Etter maten går vi stien gjennom skogen til den andre siden. Det lukter urter og varme bartrær. Vi sniker oss rundt kanten av gjerdet og helt ut til tuppen med fyret på den siden, Fugleøya på den andre.

Bonnie står med ryggen til. Trekker av den nye, gule silkekjolen jeg rappet til henne i Brevik. Den blir liggende som en sol på detfem hundre millioner år gamle fjellet.

Hun smiler når hun vasser uti. Skyene mørkner i horisonten over Helgeroa. Bak oss går sola ned over Høgenhei. Hun snur seg med Langesundsfjorden til midt på lårene.

«I kveld kan jeg være Oda Krogh, så kan du være jeger.»

 

 

Bonnies dikt på servietten:

Nettopp nå når det varme fjellet er min hodepute
og den lille vik er din armkrok
er mitt hodeskall
så lett å knuse for fiskerens fot

Fiskene slår fortsatt med halen
idet han går  iland
striper av rødt treffer skjell og sneglehus

En bølge slår mot land
som en blekksprut
jafser med seg restene

———

Bonnie og Clyde er på rømmen. På sin vei mot friheten har de sagt ja til Litteraturgarasjen til å anmelde restaurant- og spisesteder de havner innom under vignetten “Litterært måltid”. Uttalelser og meninger i anmeldelsene samt økonomisk oppgjør med de forskjellige restaurantene, ligger utenfor Litteraturgarasjens ansvarsområde.