Lyng-ør

Lasten gikk fra Sverige søndag kveld, og jeg venter. De første døgnene her ute hørte jeg bølgene hvor enn jeg var. Den uendelige skyllingen mot land steg og sank. Blandet seg med vindens vandring i trærne som en fjern og grå puls bak sommerens lyder. En påhengsmotor i revers, mannsstemmer og barnesang. Klirring i glass, måkeskrik, summingen av venninner som snakker fornøyd over kalde hvitvinsglass, en ferge i det fjerne.

Nå hører jeg ikke lenger bølgene uten når jeg lytter. Om natten vugger de meg inn i en døsig tilstand mellom fantasi og virkelighet. Driver frem og tilbake i hodet som fremmede skip fra kyst til kyst. Lastet med angst og redsel, med abstrakte minner fra barndommen, en lukt, en bevegelse. En tankbåt fylt med kasser av håp som glir inn mot brygga i firetiden, mens jeg sovner på loftet til lukten av tjære, kreosot og salt bris.

Et liten ferge ved navn Kvik, legger til kai her i Lyngør. Blant de få passasjerene stiger en mann i lindress, hvit skjorte og fløyelslue i land. Han bærer med seg en brun koffert med blanke kantbeslag og en slitt fiolinkasse. Jeg stusser, men kjenner ham straks. Bryggen her på Seilmagerfruens kro er smal, og bordene står tett. Jeg bøyer meg over mot Bonnie.

«Nagel. Se. Det er ham. Det er ikke mulig. Det er Nagel.»

Av de få gjestene på kroen er det bare jeg som ikke har hodeplagg. Turistene ved nabobordet er danske og har navnene sine brodert på baksiden av capsene. Helly Hansen, Cayman Island og Canon. En kvinne og to menn. Canon er blek som en blitz. Cayman har ett fettet, rødmusset ansikt som spiser pizza. Han søler ost på sin rosa Ralph Laurent-skjorte. På det ytterste bordet på motsatt side setter den nyankomne seg ned og ber om menyen. Han beholder sin jakke på.

«Johan Nilsen Nagel,» sier Bonnie sakte. «Direkte fra Hamsuns «Mysterier». Mon tro om han har fiolinkassen full av sedler.»

«Sara» står det på et ovalt navnskilt på brystet til ungjenta som serverer oss. Hun har fregner i ansiktet, brune øyne og et friskt smil som knapt kan være tjue år. Utenfor bryggekanten, rett ned og bak henne skyver en oransjebrun brennmanet med lange tråder seg sakte gjennom Lyngørvannet.

«Lyr og Lange» forklarer hun. Fiskeburgeren er en blanding av lyr, lange, purreløk, vårløk, timian og andre urter her fra øya. Håper det smaker ;-).»

Det er mesterkokken Espen som har lært meg mest om mat. «La grønnsakene vise hvem de er,» sier han. «Dampkok gulrøttene hele. La vårløken være en stilk. Aspargesen hel, selleriroten. La smakene tre frem av seg selv.» Seilmagerfruens kokker har gjort akkurat det. Til min fiskeburger og Bonnies indrefilet med stekte nypoteter og drypp av rødvinssaus. Maten er av god klasse, burgeren kanskje litt grå, og akk, litt for dyr.

Det er kun små krusninger nå. Her, i le,  ligger havet nesten blankt. Luften er plutselig trykkende og klam. Over land mot nord vokser mørkeblå skyer. Nagel er den eneste som uroer meg. Det var merkelig at han skulle dukke opp akkurat her, akkurat nå. Han dunker med knyttneven i bæresøylene, kikker nysgjerrig inn i det dunkle, lille lokalet.

«Sara. Jasså du heter Sara,» hører jeg ham si. Han henter ut pille fra en oval, liten eske, bikker hodet bakover. Hans blikk er flakkende, munnen myk og kvinneaktig.

«Jeg prøver fiskesuppen, Sara. Og et glass Chablis. Si meg, har det engang også vært apotek her?»

«Medisinaldepot for fiskere en gang for lenge siden. Chablis ska’ bli.»

Nagel nikker. «Jasså ja. Tenkte jeg det ikke. Si meg, har dere en båt jeg kan låne noen timer. En sjekte kanskje?»

«Bare en liten pram.»

«Fint. Helt prima.» Johan Nilsen Nagel retter på skjortermet.

En ny skyssbåt dunker baugen i bryggen. Vesker og esker, et barn med sutt og en hund gjør at vi må flytte på føttene. Så lenge skyssbåten ligger til bryggen er Nagel forsvunnet. Helly Hansen har tatt jakken av. Når båten ligger i plan ut sundet sitter Nagel igjen på det ytterste bordet. Sara har kommet med vin, brød, ajoli og kremet suppe.

«Så du mener virkelig det er ham,» hvisker Bonnie. Hun bruker gaffelen og tar en ny bit av desserten. Appelsin Mille feullie med nøtter og sorbet. Hint av nellik og kanel. Hun reiser seg. Brennmaneten bukter seg sakte langs bryggekanten. En ny og større ligger og venter litt dypere ned.

Bonnie stiller seg ved Nagels bord. Den sennepsfargede alpeluen får henne til å se fransk ut. Kjolekanten stryker mot huden like ovenfor knærne. Hun bøyer seg frem og hvisker noe i Nagels øre jeg ikke kan høre. Ralph Cayman Island raper dansk øl, klager på de høye prisene og skygger for utsikten.  Bonnie skriver noe på en serviett, deretter ser jeg henne forsvinne rundt hjørnet og opp trappen. I høyre hånd bærer hun en sort fiolinkasse.

Som sagt merkelig at han skulle dukke opp akkurat nå. Den siste meldingen sa at lasten kommer i natt. Jeg tømmer glasset, føler meg ør. En buet hvisling fra side til side i hodet. Lyng-ør. Jeg kikker opp mot loftet over restauranten. Sara kommer med fregner og regningen. Den lave solen sender bronsefargede stråler over øylandskapet. Jeg lukker øynene og graver i lommen. Hører totakts-kogger og sjøfugler. Risling i bladene på frukttrærne. Likevel er den der hele tiden. Lyden av bølgene. Bakerst. Vedvarende og evig. Lasten kommer i natt. Hele tiden. Som en ugjenkallelig, brusende dom.

Bonnies dikt på duken:

Bølgene ligger med ryggen til
som lokkende solur
havet kaller
blinkende glasur
dekker over melankoliens dype blikk
og sjøstjernenes klebrige fingre

—————

Bonnie og Clyde er på rømmen. På sin vei mot friheten har de sagt ja til Litteraturgarasjen til å anmelde restaurant- og spisesteder de havner innom under vignetten “Litterært måltid”. Uttalelser og meninger i anmeldelsene samt økonomisk oppgjør med de forskjellige restaurantene, ligger utenfor Litteraturgarasjens ansvarsområde.