thors matvogn 2

Noen tabber er så grove at man angrer resten av livet. Bonnie er borte. Hun ba meg vente på parkeringsplassen. Skulle ordne opp i en gammel affære borte i Arthur Omres hus på Moldhaugen. En tidligere elsker som engang hadde lurt henne for penger.

«Uansett hvor lang tid det tar, uansett hva som skjer, så vent her», sa hun.

«Ikke kom, ikke ring, vent her.»

Jeg likte det slett ikke, svarte bare «Ikke bli lenge. Bilen står og går.»

To timer har jeg ventet. Gått frem og tilbake på et gammel igjenfylt tjern ved siden av kirkegården på Vestsiden.

En gammel elsker. Det er så forbannet mye man skal vente på. Jeg lytter etter lyder og stønn. Jeg hører ingenting. Jeg trenger et glass. To!  Jeg trenger henne som gjør opp gamle forretninger der ovenfor Byebakken. Jeg er sulten. På parkeringsplassen ved PP-senteret står Thors matvogn. Han stenger snart.

«Skal vi fylle opp magasinet, Clyde?» Thor smiler jovialt, teller opp seks smultringer og legger dem i en foliert pose. Stulen står i skyggen, myser og rekker meg posen. Smultringene ligger sirlig stablet som perfekte kulehull inne i vognen. «Hun kommer nok snart.»

smultringer

I nesten tretti år har Thor Stulen bakt smultringer. Tatt bussen fra Skien hver morgen til vogna på PP-senteret, til en av landets minste arbeidsplasser. «Jeg kom i en av Oslo-avisene for det en gang,» smiler han. «Jeg var jo tolv år på Herkules, men det er dette som er hjemme.»

Han smiler igjen. «Slapp av, hun kommer snart. Tålmodighet er viktig. Se på meg.» Han kjenner oss fra før.

Jeg tar opp en smultring. Perfekt rund. Ingen kanter. Hvorfor tar dette så lang tid? Hva gjør hun der borte?

«Over hundretusen ringer i året, Clyde. Smultringer, ikke donuts. De kan du skylle ned der hvor de hører hjemme. Formen er viktig. Formen, konsistensen og smaken. Fra første bit skal du fornemme mykheten og smaken som gir deg lyst på mer. Og neste morgen skal den være like saftig og fristende.»

Han smiler og retter på brillene. «Norges minste arbeidsplass, men det er ingen andre i byen her som serverer like mange måltider i løpet av året som meg.»

Jeg føler meg som et tomt hull der jeg står. Rastløsheten river i meg nå. «Mitt liv har vært for jævlig», sa Omre i et intervju på slutten av sitt liv. «Kanskje blir jeg så gammel at jeg blir helt snill igjen, men aldri så dumsnill at jeg gir ut min egen selvbiografi. Visst var det tilløp i «Flukten» og «Smuglere», men det var pyntet på. Sannheten er mye verre. Gudbevaremegvel!»

Jeg spiser meg inn mot intetheten. Dette tomrommet jeg aldri slipper unna. Jeg kjenner smaken av kardemomme. Bak meg hører jeg raske skritt. Hun kommer. I høye sko, rød kjole og et armbånd med steiner formet som grønne drager. Jeg har ikke sett det før.

«Vi må stikke Clyde. Jeg tror de er døde. Jeg skjøt dem begge to. Bonnie har hektiske, røde flekker på kinnene. Hun trekker en seddel opp fra brokadevesken og legger på disken, «Proviant. Et dusin.»

«Begge to? Hva skjedde?»

Thor gir henne to poser.

«Jeg er her nå. Kom. Vi må stikke. Takk, Thor.»

thor stulen

Brystet hennes hever og senker seg hurtig. Hun legger hodet bakover mot nakkestøtten. På halsen har hun fire blålige merker. Hun legger hånden sin over min. «Jeg er tilbake nå. Jeg visste at du ventet». Det blinker i de grønne steinene.

Jeg setter bilen i gir og tar til høyre. Thor har kommet ut av matvogna. Nikker til oss og går inn igjen.

«Sørover, Clyde,» hvisker hun. «Sørover.»

bonnie smultringer

thors matvogn anmeldelse

———————

Bonnie og Clyde er på rømmen. På sin vei mot friheten har de sagt ja til Litteraturgarasjen til å anmelde restaurant- og spisesteder de havner innom under vignetten “Litterært måltid”. Uttalelser og meninger i anmeldelsene samt økonomisk oppgjør med de forskjellige restaurantene, ligger utenfor Litteraturgarasjens ansvarsområde.