Blaa bringebær ved Porsgrunnselven

Bonnie og Clyde er på rømmen. På sin vei mot friheten har de sagt ja til Litteraturgarasjen til å anmelde restaurant- og spisesteder de havner innom under vignetten «Litterært måltid». Uttalelser og meninger i anmeldelsene samt økonomisk oppgjør med de forskjellige restaurantene, ligger utenfor Litteraturgarasjens ansvarsområde.

———————–

Vi har spist mange typer mat. Alt fra tynn, lunken brødsuppe til franske trøfler og gåselever. Forholdene har vært omskiftelige. Som oftest er det vi som har blitt anmeldt, men når vi nå har blitt bedt av Litteraturgarasjen å mene noe om spisestedene vi dumper borti.

———————–

Blaa ligger ved bredden av Porsgrunnselven, midt i noe som ser ut til å være et restaurantmiljø i en forlatt sommerby. Bygget er en del av Vauvertgården som Louis Vauvert bygget i senempirestil på siste halvdel av 1880-tallet. Nabo i sør er Kafe K, og på nordsiden ligger Restaurant Osebro. Sistnevnte er nok mer innarbeidet og har en sjeldent vakker hage, men en regning betalt med falske sedler for et par år siden gjør at vi i kveld velger Blaa.

Munch sa en gang: «Man ser ting annerledes morgenen enn om aftenen. Måten hvorpå man ser, avhenger også av ens egen sinnsstemning. Kommer man fra et mørkt sengeværelse om morgenen og inn i dagligstuen vil man for eksempel se alt i et blålig skjær.»

Lyset har endret seg, brisen har frisknet, Bonnie sier«Jeg vil sitte inne.» Clyde grøsser ved tanken, tar Bonnie under armen og går opp trappen. Patrick tar i mot oss og finner et vindusbord med utsikt over elven. Bortsett fra oss er restauranten like  tom som bankkontoen. Porsgrunn er kanskje mer et sted man reiser fra og ikke til når kalenderen tipper juli.

En flaske Chablis 2010 fra Chateau du Val de Mercy i kjøler kommer på bordet. Ikke så dumt valg. Menyen har et kjedelig grafisk oppsett, og opplysningene om de forskjellige rettene er sparsomme. Et ungt par setter seg noen bord bortenfor, de virker ufarlige. I det servitøren kommer for å ta i mot bestilling høres et rabalder fra loftsetasjen. En rasende mannestemme, noe som knuses, møbler som veltes. Har kveldslyset spilt inn på sinnstemningen der oppe? Plutselig et voldsomt brøl. Er det noen som har fått Strøm i seg? Bonnie sender Clyde et kort «ta det rolig-blikk», og servitøren forsøker å dekke over opptrinnet fra etasjen over med et par dårlige vitser. Noen ganger er det lurt å være ærlig. Det andre paret reiser seg og sier til servitøren i det de går; «vi tør ikke være her».

Opptrinnet på loftet drar inn en skepsis som gjør at vi endrer bestillingen fra full middag til tre forretter som vi deler. Blaas Fiskesuppe, oksecarpaccio med parmesan, basilikum og balsamicodressing, og i tillegg en salat med teriyakimarinert indrefilet, cashewnøtter, grønnsaker og limedressing. Bonnie gjør som hun pleier, tar en slurk av vinen, finner frem pennen og skriver et kort dikt på duken før hun setter tallerkenen oppå.

Maten er fin den – den kremede fiskesuppen fint balansert av urter, grønnsaker og forskjellige fisketyper. En tradisjonsrett har blitt spicet opp av asiastiske krydder, chili og lime. Presentasjon og smak viser at kokkene på Blaa vil noe med maten sin. Bonnie dypper en foccaciabit i suppen og sier «Gap opp». Clyde smaker mens han holder øye med elven. Prøver carpaccioen, den smelter sammen med den italienske osten. Chablisflaksen er snart tom, Bonnie og Clyde skifter tallerkener og suppeskåler. Noe av salaten blir igjen, det var kanskje litt vel langt mellom biffbitene.

Nedunder sitter en håndfull mennesker på terrassen, en blondine med tidlig tenning veiver med armene og holder foredrag om hudkremer og en fyr fra Tønsberg. Inne, kun en middelaldrende kar i dress som drikker vodka i enden av baren. Bonnie mener det blå lyset i baren er stilig, Clyde synes det minner mer om et fancy utsalgsted for spylervæske enn en bar.

Patrick er også blå. Og gul. Han er svensk, og har det rette bartender-glimtet i blikket.
« Overrask meg», sier Bonnie,
og Patrick drar på svenskesmilet. « Du trenger en bringebær-mojito.» Patrick kan cocktails. Med sin step-by-step-make-a-mojito og verdensvante bevegelser, forvandler han lokalet noen minutter og 3-4 drinker fra å være et sommertomt småbysted til en highclass cocktailbar på Manhattan. Bonnie lar seg imponere og bestiller en runde til. «Jeg liker måten han bruker morteren på», hvisker hun.

Enda et par drinker senere er vi fornøyd. Blaa er et sted med ambisjoner for både mat og drinker, men lokalene krever noen flere gjester og nerve for å gi den urbane følelsen driverne forsøker på. I tillegg bør skurkene på loftet finne seg en annen leilighet. Patrick gir stedet stort pluss med sine drinker og sin svenske sjarm. Bonnie er rød i kinnene av drinkene. Hun henter frem portemoneen med broderier og sølv. Hun smiler. Bonnie har cash og bringebærmunn. Ute er lyset mørkeblått.

Bonnies dikt på duken:

Mord
og
kjærlighet
er det eneste
som er verdt
å skrive om

Min elskede!
Pang!