Det er mange fine ord på S. Jeg tror jeg fant en hel eske i Skagen sist helg. De ble stokket sammen i en snodig symbiose på bagasjebrettet på vei fra Hirtshals, og strødd utover fra fredag til søndag. Sjelero og søvnløshet, sykler, sand, strender, sønnavind og skjebne. Steingater, spisesteder, stille sinn og stølhet, service, snaps, snydens striregn, sol, salt sjø og en syende fiskerpige.

skagen6

Før var Skagen et eksotisk sted å dra til. Jeg kjente vinden i håret der jeg   sto ytterst på Grenen og lette etter lyset. Tenkte hundreogtjue år tilbake i tiden da P.S. Krøyer og Anna Ancher sto på samme strand med staffeli og pensel. Det er ikke like eksotisk og fremmed lenger. Min bohemske og romantiske tankerekke ble avbrutt av skålende støy borte til venstre. En gjeng med norske firmajakker og ustø gange. «Klosterskogen!» ropte en. «Langangen!» hoiet en annen mens han pisset og drakk samtidig. Ropte navnene på steder bare noen få kilometer der jeg hadde dratt fra. Noen ganger føler man at man burde flyktet lenger.

IMG_7723

Sykkel fra Hirtshals til Skagen er en flott opplevelse. Den turen føltes bedre enn sightseeingen i Skagen by. Sykkelturen virket mer genuin og ekte. Byen var preget av sommerhus og solturister.

Det er flatt i Danmark, men det er vakkert og til tider vilt. I helgen var det vått også. Landskapet langs nordkysten minner om en blanding av Hardangervidda og Hellas. Sykkelen var helt ålreit; stiene snodde seg vakkert blant sand-diker, gjennom skoglunder og forbi blomsterenger. Femti sykkelkilometer gir sinnsro, stolthet og litt sår rumpe.

Det striregner i sentrum og jeg stikker innom en liten smykkesjappe bare for å søke ly. i en hvitkalket krok sitter en grovbygd eldre fyr med buskebryn og skjegg, og på
veggen til høyre henger en reproduksjon av Anna Anchers «Syende Fiskerpige».
Det må være en god reproduksjon, for jeg blir stående lenge. Det er et ulmende oransjelilla lys dypt inne i bildet som griper meg.

Syende fiskerpige

«Kaffe?» Mannen i den grå ulljakka rekker meg et rykende krus. Han røyker pipe. Slik blir vi stående til koppen er halv.

«Bli med her,» sier han og går foran meg opp en smal loftstrapp. Han har tresko, han er gullsmed. Fra en skuff i et lite skrivebord oppe på det halvdunkle, lave loftet henter han frem en liten tyllpose. «Denne ring skal du købe af mig. Rød Opal.» Jeg trodde ikke det fantes røde opaler. Ringen er nydelig. «Sjælden,» mumler gullsmeden. «Min far var styrmann. Denne her sten er fra Sahara. Han fant den i Marrakech en gang for mange år siden.»

Skjønnhet varer ikke. En sort eller rød opal er kanskje den mest sjeldne av alle edelstener, men den kommersielle verdien reduseres fordi steinen ikke er hard nok. Vanskelig å hugge ut hel. Den har ofte skader etter støt og slag. For samlere er likevel rød opal, med en linje av oransje, grønt eller gult noe av det vakreste, og av helt spesiell verdi.

Så havner jeg på Skagen Bryghus med en rød ring i lomma. Smaker på Skawskum og Sandmilden. På scenen synger ei struttende blondine i korsett og nettingstrømper country så skummet spruter over bordene. Firmaturgutta er her også. Betydelig fullere nå. To av dem har fått seg cowboyhatt og står på bordet. «Stridsklev!!» skriker de i kor og skåler. Jeg kikker til siden og tar en slurk sterkøl.

skagen bryghus

Det blir sent den kvelden. På Havnekroen røyker man fortsatt inne. Stamgjestene sitter like slitte som det brune møblementet langs vinduene og drikker Tuborg.  Jeg rusler fornøyd derfra i tretiden. Da har jeg skrønet i flere timer. Vært forlagsmann, bøkker og trålefisker fra Finnmark. Nede fra «gågaden» hører jeg skråling jeg tipper er norsk. På vei bort til min egen kro passerer jeg gullsmedens hus. Han sitter med ryggen til vinduet. I lysskjæret fra lampa ser jeg at han myser på noe i en sekskantet lupe.

Tekst P. E. Andersen