Døden i bassenget

Hun fekter med armene og vrir seg. Hyler. Kaster hodet fra side til side som i spasmer før hun knekker sammen. Kniver, blod, skitne tanker, sort messe. Nick Cave står på kanten av bassenget, synger om prostituerte jenter og feite forretningsfolk. «Jubilee Street,» mens noen hardcorefans helt ved scenen er i ekstase.  Alt er svart.  Det finnes ikke lys, bare usynlig mørke.

Konserten begynner vakkert med åpningslinjene i «We no who U R»:

Tree don’t care what the little bird sings
We go down with the dew in the morning light
The tree don’t know what the little bird brings
We go down with the dew in the morning
And we breathe, it in
There is no need to forgive
Breathe, it in, there is no need to forgive

And we know who you are
And we know where you live
And we know there’s no need to forgive

Jeg er ikke her fordi jeg er fan. Jeg er fan, men det er ikke spesielt derfor jeg er her. Med meg har jeg kjæresten min og datteren min. Jeg har fått det for meg at de begge kan ha en større opplevelse av denne konserten enn meg. Jeg vet jo ikke, men kanskje, livet er snodig noen ganger.  Jeg dedikerte en gang Nick Caves «Ship Song» til denne datteren og jeg sliter fortsatt med grøtet stemme hver gang jeg hører den. Kjæresten min liker skarpe blader, er nysgjerrig på mørket og trenger frisk luft.

På en måte minner han om en blanding av en indianer og en hest. Det er noe med skulder- og armbevegelsene hans som er mer lik et dyr enn et menneskes. Han spiller «Stagger Lee», og jeg tenker mens jeg står der blant 9.000 andre i øldrikkende i skråninga at dette vil anmelderne skrive om i natt og i morgen; svolvelpredikant vil de skrive. Mørkets fyrste, dommedag og en masse andre betegnelser de klipper fra nettet. Det er tomme floskler, og jeg bryr meg ikke om hva de måtte skrive, There is no need to forgive. Det er selvfølgelig ikke dommedag eller katarsis, det er ikke religion. Det er fredag i Frognerbadet og nede på scenen står en sær, drivende god rockemusiker som gjennom musikk og tekst dytter på oss der vi merker det lengst – i underbevisstheten, Nick Cave sparker i mørkesiden vår. Og merkelig nok så elsker vi det. Når bassen pumper som en lekk pulsåre og Cave synger om død og blod, hever folk lykkelig armene og spruter øl på hverandre.

Melankolien har voldt meg både smerte og glede. Har alltid hatt sans for det vakre i det vonde. Sikkert slik jeg fant denne hulemannen en gang for lenge siden. Jeg husker ikke lenger, det var aldri en åpenbaring,. Bare deilig mørk musikk som etter min mening både var vært briljant mindre bra. Naturlig nok, slikt blir subjektive oppfatninger – og det er viktig.  Det er opplevelsen du har der og da som gjør en teaterforestilling, en bok eller en film, et maleri, fotografi eller musikk til kunst for akkurat deg. Det er dine referanser som bestemmer. Ikke andres, ikke kunstnerens eller kritikernes.  Din subjektive opplevelse av et Munch-maleri, en Jon Fosse-oppsetning eller en Nick Cave-låt er det avgjørende for om det berører deg. Eller meg.

To personer som er viktige i livet mitt står foran meg. En med lue og en med rødt hår. En med hvitvin og en med øl. En med pipe og en med en lucky strike. Jeg håper de har den samme opplevelsen av konserten som meg. Og med sistelåta  «Push the Sky away», kommer den forbannede klumpen i halsen igjen.

And if your friends think
That you should do it different
And if they think
That you should do it the same

You’ve got to just
Keep on pushing
Keep on pushing
Push the sky away

And if you’re feeling
You’ve got everything you came for
If you got everything
And you don’t want no more

You’ve got to just
Keep on pushing
Keep on pushing
Push the sky away

Noen bilder brenner seg fast. Det er de som ikke ble tatt. Bilder som bare blir fremkalt i hodet og hjertet. Attentusen armer i været, – en lue og en tent lucky. En hestemann på scenen som synger om døden i bassenget. Forsøker å skyve vekk grensene for himmelen. Døden og livet er noen ganger så tett på. Puster rundt hjørnet. Om natten og i sengen. Hm, den melankolien.

Dama som fektet og hylte får komme opp på scenen under ekstranummeret, «Into my arms». Hun danser. Jeg bryr meg ikke om henne. Tenker på det å tilgi. Noen ganger er det overflødig. Man trenger ikke spørre, trenger ikke svare. Bare pust livet inn.

Forsøker å svelge klumpen.
Noen tar meg i armen, jeg snur meg.
Himmelen virker litt høyere.

——————

Sted: Norwegian Wood, Frognerbadet
Artist: Nick Cave
Publikum: 9000

——————

Tekst: P. E. Andersen

Dårlig mobilfoto: P. E. Andersen

Relaterte saker: Lovløs poesi