Vi setter oss på det nest øverste trinnet i steintrappa ned mot vannet på Lille-Torvet. Borte på en hvitmalt benk sitter et eldre ektepar med hver sin softis med kakostrø. Det er pinse og slentrende, tidlig sommer i Kragerø. Vi har parkert oppe ved kirken, tatt snarveien ned Andølingen og Lauersønsbakken. Noen skjærgårdsjeeper glir inn i blindtramen og beskjedne bølger fra kjølvannet skvulper mot bryggekanten. Skipsplast, Askeladden, Sunseeker. Det blinker i vannet, og på andre siden av broen, utenfor Jensemann lukter det linolje fra blanke kogger.
De fleste av oss i nedre Telemark er innom her i løpet av sesongen hvert år. Et slags rituale – vi må kjenne litt på Kragerø om sommeren. Gi næring til drømmen om havet og ønsket om en fredelig kystidyll som ligger latent der inne et sted. Kjenne på late dager med høy, blå himmel og myk asfalt i gatene. Se barnefingre som teller varme og litt svette mynter for å kjøpe enda èn is.
Vi har vært på bok-kafe. Borte bak «Stoppen» står 2 små bord og fire stoler ute på brygga. Inne lokalet er det fullt av brukte bøker. Kristine Borgestad startet bok-kafeen for noen få år siden. Folk fra Kragerø og Sannidal kommer med esker med bøker de ikke trenger lenger. I dag er det Kjersti Elshøy som er på jobb, og hun forteller at på den lille kafeen på bryggekanten selges de brukte bøkene for tjue kroner stykket, det er mindre enn for en softis. Du kan kjøpe mat også; rundtstykker, kaker, pyttipanne, eller bare kaffe. Vi har alle slags kunder. Turister, unge, gamle, sier Elshøy.
(Kjersti Elshøy på jobb i Kragerøs lille bok-kafe. Foto: Astrid Borchgrevink Lund)
I en pose ved føttene har jeg to Hemingway-bøker. «Og solen går sin gang» og «Den gamle mannen og havet.» Og en bok av per Lagerkvist. Damene har byttet ut syttendemai-bunaden med solbriller og bikini.
Det er sikkert ingen lukrativ butikk å drive bok-kafe. Det er vel så det knapt går rundt, men prosjektet er typisk for entusiasmen man stadig kan merke i denne lille byen. Alt er mulig i Kragerø, og Kjersti Elshøy var strålende blid og gjestmild da vi snakket med henne. Små bok-kafeer er fine tiltak.
Det eldre ekteparet gumler softisen sakte uten å si noe. Hun har byskoene på, de hvite mokasinene med gullknapper og en liten dusk. Når kjeksen er spist, sitter de noen minutter og bare ser utover vannet. Så sier hun:
«Det er mye folk her.»
«Ja, det er mye folk her,» svarer han etter en stund.
Ved føttene har han et handlenett fullt av brukte bøker. Jeg ser bokryggen til Trygve Guldbransens «Og bakom synger skogene».
«Mye folk. Vi får vel gå.»
«Vi må vel det.» Han børster smulene av den grå buksen med press, tar handlenettet i den ene hånden og sin kone i den andre. Så går de.
Borte på bokkafeen serverer Kjersti kaffe til et nyankommet par med like alleværsjakker.
Og solen går sin gang.
Tekst: Per Erik Andersen
Litteraturgarasjen 