Skyer trenger ikke bli sett for å sveve

(Tekst: P. E. Andersen)

Når gjendiktninger av den polske poeten Wislawa Szymborska foreligger på norsk, er det nesten så man løper til bokhandleren eller tastaturet for å bestille. Forrige gang var i 1996, året hun ble tildelt nobelprisen i litteratur. Da kom samlingen «Utsikt med et sandkorn» gjendiktet og oversatt av Ole Michael Selberg. En av de skarpeste og markante diktsamlinger utgitt på norsk i nyere tid. Szymborska ble født i 1923 og døde i februar 2012. Hun levde hele sitt liv i Polen, i Krakow. Hennes diktning kjennetegnes ved en nærmest kirurgisk presisjon i sine observasjoner og sitt språk, blottet for svulstighet og sentimentalitet. Nobelkomiteen i 1996 sa det slik:

The Nobel Prize in Literature 1996 was awarded to Wislawa Szymborska «for poetry that with ironic precision allows the historical and biological context to come to light in fragments of human reality».

Szymborskas erfaringer med krig og varierende regimer ligger som et underteppe i hele hennes diktning, men selv om diktene ofte inneholder en ‘jeg’-stemme er hun ytterst sjelden selvbiografisk.

Nylig kom samlingen “Livet er den eneste måten” ut på Tiden Norsk Forlag. En gjendikting til norsk av Christian Kjelstrup av Szymborskas fire siste diktsamlinger «Øyeblikket» (2002), «Kolon» (2005), «Her» (2009) og hennes siste utgivelse «Nok» (2012).

Jeg innbiller meg at Szymborskas skarpe penn må være svært vanskelig å oversette. Jeg kan ikke polsk, men forsto likevel at samlingen «Utsikt med et sandkorn» måtte være et utsøkt stykke oversetterarbeid. «Livet er den eneste måten» er etter min mening ikke i like stor grad det. Gjendikteren, Kjelstrup kan heller ikke polsk, men har via russisk og ordbøker oversatt Wislawas dikt. Det kan anes i diktene. Følelsen av ord og setninger som er kuttet helt inn til beinet er borte. Det virker flere steder i samlingen som om gjendikteren har lagt til småord eller «gått rundt originalen» for å komme til den norske oversettelsen. Har oversetteren påtatt seg en oppgave som er for stor, eller har Szymborskas diktning blitt mykere med alderen – det vites ikke.

«Livet er den eneste måten» er likevel en god og interessant samling dikt. Wislawa beskriver tingene slik de er, slik de ser ut, uten subjektiv metaforisk hentydning. Et utdrag fra diktet «Trafikkulykke»:

Noen siler spagetti
Noen raker løv i hagen
Barna løper hylende rundt bordet
Katten har aller nådigst gitt noen lov å klappe den
Noen gråter-
slik man pleier foran tven

Eller som i begynnelsen av diktet «Her»

Jeg kan ikke uttale meg om andre steder,
men her på jorden har vi en del av alt.
Her produserer vi stoler og sorger,
sakser, ømhet, transistorer, fioliner,
demninger, tekopper, vitser

Gjennom konkretiseringen, det ufordekte og beskrivelsen av det eksistensielle, skaper Szymborska forståelse og assosiasjoner i leseren. Som følge av sin presisjon åpner hun diktene opp. Av norske lyrikere kan Zsymborska ha en del likhetstrekk med Rolf Jacobsen, både når det gjelder personlig biografi og tilnærming til språket. Selv om oversettelsen kanskje ikke er like sylskarp som originalen har «Livet er den eneste måten» til nå vært interessant lesing, med flere sterke og vakre dikt.

Skyer

Når jeg skal beskrive skyene,
er jeg allerede sent ute-
på brøkdelen av et sekund
er de ikke lenger slike, men sånne.

Deres egenart er
aldri å gjenta en eneste
form, nyanse, komposisjon

De tynges ikke av minner om noe som helst,
svever uanstrengt over faktaenes verden.

For hva skulle vel de vitne om –
straks det skjer noe, spres de for alle vinder

Sammenlignet med skyene
virker livet velfundert
nesten bestandig, bortimot evig.

Ved siden av skyene
ser til og med steinen ut som en bror,
en du kan stole på
mens de, derimot, er fjerne og flyktige kusiner.

Menneskene får holde på som best de kan,
til slutt dør de, en etter en, alle mann,
for dem –skyene- er det
ikke noe veldig
merkelig ved det

Over hele ditt liv
og mitt som ennå ikke er helt
paraderer de i all sin prakt, slik de alltid har paradert

De er ikke forpliktet til å dø sammen med oss
De trenger ikke bli sett for å sveve

(Wislawa Szymborska)