(Innledning på novellen Pastis)

PASTIS 9

I

Hvor dypt kan man synke? Hvor lenge kan man holde pusten? Slipper ikke unna samme hva jeg gjør. Pulsen slutter ikke å slå.

De to askebegrene ligner sluknede vulkaner. Aske, stearin og sneiper ligger veltet over kanten og utover bordet i en seigbrun gjørme. Vi må ha vært flere. Nøtter, glass, veltede flasker. Faen. Jeg må ha luft. Det piler gulsvarte knapper over parketten og musikken går fortsatt. Jeg lukker øynene, forsøker å få kontroll over pusten. Onsdag. Tredje juledag. Det må være onsdag. Det lave lyset under gardinene ligner ettermiddag. Jeg lukter råtten svette, har fortsatt den grå skjorten på, det må være onsdag.

Sengetøyet ligger i en haug på gulvet. Har Liv vært her? Lys som blinket rødt. Brygga? Forsøker å sette meg opp. Det er nesten så hodet revner. Jeg er svimmel, får følelsen av å falle, skjelver over hele kroppen. Strekker meg mot det ene glasset som ikke er tømt. Det ligger en sigarett oppi. Kanskje brandy. Negerdamen jeg kjøpte på Sudanhjelpen ligger halshogd ved siden av. Hun gikk. Jeg knuste negergaven mot kanten. Må ha vært flere her. Gule insekter som kryper innover sofaen mot skrittet mitt.  Negerhalsen er hvit inni, trenger støtte, trenger gips. Jeg lekker et sted i magen, det er trangt å puste. For lenge siden jeg har spist. Dytter sneipen til side med overleppen. Brandy.

Jeg er en trosse som slipper pullerten. Glir ut i Frier. Et fartøy på vei bort. En slurk til. Inn i tåken, ned i sluket. Varmen renner i brystet. Kjenner hjertet slå. En trosse. Nei, hun kan ikke ha vært her. Jeg slipper ikke unna, uansett hva jeg gjør. Jeg må få dette til å snu. Resten av glasset demper skjelvingen noe. Håper det er onsdag. Kanskje det er en flaske til i globusen.

II

 Broen var mitt verk. Kvelden før åpningen holdt vi fest på Victoria i Langesund. Viktige folk. Veisjefen og hovedstadspolitikere. Norges høyeste bygning, høyeste broen i landet. Kongen skulle komme og klippe snoren. Mitt verk. Den hadde aldri blitt skapt uten meg, og etter direktøren holdt jeg talen min. Døpte broen Victoria. Seierens bro.

Porsgrunn og Bamble ligger på noen av de eldste steinartene som finnes. Verdens grunnfjell. En milliard år gammelt. Og jeg hadde koblet kontinentene sammen. Skapt et tårn nesten til himmelen. Nittitallets ypperste ingeniørkunst. Historie og fremtid. Applaus.

Hun satt ved et av bordene litt mot venstre. Hadde sett henne allerede da jeg la til ved brygga. Vever skikkelse i en smaragdgrønn kjole. Mørkt hår satt opp i en knute i nakken, markant nese, ung. Rundt bordet satt menn jeg kjente. Fine folk, Oljefolk, en hydromann, Ricard og en rørlegger som hadde slått seg opp. De måtte skubbe seg sammen da jeg tok en stol fra nabobordet. Fingertuppene hennes rullet på perlene i kjedet da jeg satte meg.

«Så det er her du sitter og venter.» Jeg nikket til en av kelnerne, de kjente meg her. «Pastis, en flaske.» jeg har alltid hatt sans for snobbete brennevin.

«Jeg venter ikke.» Hun snudde hodet halvt mot rørleggeren.

Jeg håndhilste på de andre og de skrøt av talen. Flasken og en sølvbøtte med is ble satt på bordet. Jeg bladde opp en tusenlapp til kelneren.

«Unnskyld, du har ikke noe mindre?»

Ny fyr. «Finnes det noe mindre da?» De andre lo. Jeg satte meg og rakte henne hånden.

«Aksel. Jeg bærer tungt ansvar på mine skuldre.»

«Liv.» Den fløtefargede hånden hennes forsvant i min.

«Et heftig og intenst et, så langt,» sa hun og smilte. «Jeg forventer ingen. Du trenger ikke imponere meg.»

Et kort øyeblikk følte jeg meg som et stort, klumpete dyr. Hånden hennes gled ut.

«Sjakula Ingini!,»

Jeg gjorde en bevegelse mot bordet, ba dem forsyne seg. Ricard skjenket i glassene.

«Vann, Aksel?»

«Jeg tar den bar, Ricard. Fyll på.»

«Har du vært i Kenya?» spurte Liv.

«Vet du hva det betyr?»

«Ja. Bring inn neste rett. En hyllest til alt som er godt. Til mat, begjær og liv. Sjakula Ingini.» Hun smilte igjen og løftet glasset mot meg.

Samtalen fløt. Nye flasker, bord ble slått sammen, flere kom til, halvkjente, ukjente. Finansfolk og kunstnere som kjente Liv. Glassene fyltes på nytt. De drakk mitt brennevin og lo. Veisjefen kom bortom og klappet meg på skulderen.

«Skjønner at du har vært sentral i dette prosjektet, Aslaksen.»

«En bro er teamwork. Min jobb har bare vært å tenke de store linjene.». To klapp til på skulderen.

Noe var fullført. Verdensdeler var koblet sammen. Jeg lukket øynene. Kjente de forsiktige dønningene man får i mot utenfor Skjerkøya. Dønningene som får den gnagende uroen til å forsvinne. Som den milde rusen av to kalde øl. Så for meg de fire brokarene på Bamblesiden av brua. Skvulpene mot baugen, de tjueen kabelparene som går stadig brattere opp mot tårnet – nydelig. Lukten av salt sjø og diesel. Furutrærne på Omborsund og neset hvor vi stupte for å se hvem som kunne være lengst under vann. Husket frihetsfølelsen da jeg sto på toppen av det ene tårnet første gang. Aksels tårn. Hundreogsekstiåtte meter. Mitt tårn! Skotuppene litt utenfor kanten. Min triumf. Forenet med selve grunnfjellet.

Jeg reiste meg brått, stolen veltet. Tok en slurk av glasset og leste høyt et av mine yndlingsdikt. Liv satte stolen forsiktig på plass. Alle klappet. Skål! Jeg tok et til. Snudde meg mot henne. Det var noe mykt over alle bevegelsene hennes. Jeg må ha fortsatt, rørleggeren avbrøt meg midt i «Broenes skjønnhet» av Rolf Jacobsen.

«Det holder kanskje nå, Aksel. Vi prøver å diskutere noe her.»

«Selvfølgelig. Kloakk er viktigere en poesi. Ikke sant Liv.»

«Sett deg nå, Aksel,» sa Liv. «Det er mye som venter.» Hun smilte.

«Sjakula Ingini!»

Glassene ble tømt, bordene ble tømt, lokalet ble tømt. Veggene hadde rosett-tapeter fra attenhundretallet. Jeg betalte den nye kelneren og tipset godt. Snøvlet jeg? Han bukket. Nevermind, jeg gjorde alltid opp for meg.

Ute på torget sto drosjene i rekke. Jeg åpnet bakdøren på den første, men ombestemte meg. Tenkte på den grønne kjolen og bruåpningen neste dag. Jeg og kongen. En tanke kom ut av intet. Hun er min pilar i livet. Følte meg full og oppstemt. En siste drink på Tordenskiold.