marta-norheim-1-nett

Hva er sant og hva er diktning? Og er det greit dersom forfatterne juger i selvbiografiske romaner? Er det en form for Se&Hør for middelklassen? – Vi er hekta på sladder, mener litteraturkritiker Marta Norheim.

Tekst og foto: Astrid Borchgrevink Lund/Litteraturgarasjen.no 

Hvis du trodde det var nytt det å skrive om seg selv, tar du feil. Allerede på 1500-tallet skrev den franske filosof og dikter Michel de Montaigne side opp og side ned om seg selv: ”Det jeg sier er sant; ikke hele sannheten, men så mye jeg våger og jeg våger litt mer med alderen fordi det virker som om skikk og bruk innrømmer min alder noe mer spillerom til pratsomhet og utlevering av seg selv. Her vil ikke skje det som jeg ofte ser andre steder, nemlig at verket motsier sin skaper: Er det mulig at en så talefør mann kan ha skrevet så mye tåpelig”, filosoferer de Montaigne.
For hvordan fremstiller vi oss selv, enten på sosiale medier som Facebook og Twitter eller med selvbiografiske tekster. Det var nettopp dette NRKs kulturjournalist Marta Norheim ville belyse ved å trekke frem det gamle essayet. Torsdag holdt hun foredraget ”Å skrive seg et liv” på Porsgrunn bibliotek i regi av Grenland kirkeakademi.
Satt på prøve
– Det er ikke moderne og nymotens å skrive om seg sjøl. Det går i bølger. På 1960-70-tallet så vi mye av det og på 2000-tallet dukket det opp igjen. Man bruker sitt eget liv, men man skal ikke ta alt for god fisk. Frode Grytten mener selvbiografiske romaner er ”Se&Hør for middelklassen”. Norheim synes det er en dårlig analyse. I urolige tider blir individet satt på prøve og identitetsutforskningen blir akutt. Måten vi lever på forankres både i litteraturen og på sosiale medier, forklarer hun.
Få kvinner
– På et vis er vi alle sjølbiografer, men noen gjør det mer enn andre. Vi har en rekke mannlige forfattere som først skrev litterært og deretter sjølbiografisk der de bruker sitt eget navn, sa Norheim og listet opp blant annet Karl Ove Knausgård, Dag Solstad, Erlend Loe og Tomas Espedal.
Det er få kvinnenavn på denne genrelista. Årsaken er nok sammensatt, men Marta Norheim har en teori.

Ikke eget navn
– Kvinner blir ofte lest biografisk når de skriver og bøkene blir lett brukt mot kvinnen. Vi har riktignok forfattere som Vigdis Hjorth, Hanne Ørstavik og Päivi Laakso som skriver biografisk, men de bruker ikke navnet sitt. Men i fjor kom både Linnea Myhre og Kjersti Annesdatter Skomsvold med sjølbiografiske romaner. De skriver mye om sykdom, noe som er i sterk kontrast til verden vi kan lese på Facebook eller når Erik Solheim eller Gerd Liv Valla skriver sine memoarer. Men jeg ser gjerne at flere kvinnelige forfattere velger den sjølbiografiske genren, mener Norheim som innrømmer at hun verken er på Facebook eller Twitter.

.

Ikke min stil
– Jeg er redd det vil stjele mye tid og distrahere meg. Den blide, selvironiske linja er heller ikke min stil. Samtidig er det litt flaut dersom ingen ”liker” det jeg skriver om. Tror kanskje det hadde gjort meg litt misfornøyd.
Marta Norheim velger i stedet kontroll og vil ikke utsette seg for dette.

marta-norheim-2-nett

DET Å SKRIVE SEG ET LIV: NRKs litteraturkritiker Marta Norheim tok for seg både sjølbiografiske romaner og sosiale medier i foredraget » Å skrive seg et liv» på Porsgrunn bibliotek onsdag kveld.
(Foto: Astrid Borchgrevink Lund/Litteraturgarasjen.no)

Stol aldri på forfatteren
– Den som skriver om eget liv, skriver også om andres liv. Men hva er sant og hva er løgn? Som leser kan man føle seg snytt dersom man tror på historien som senere viser seg å ikke være sann. Knausgård utforsker seg sjøl, men ville vi vært like interessert hvis den ikke hadde vært sjølbiografisk, spør Norheim og mener at man som leser har en noe utfordrende kontrakt med forfatteren. Kulturjournalisten referer til Nikolaj Frobenius´ utsagn om at ”alle løgner er sannferdige”. Hun minner samtidig om at man aldri skal stole på forfattere som snakker om egne bøker.

«The story of your life, is not your life, but your story»
(John Barth)

Om Bjørg Vik, Dag Solstad og om følelser sett fra et kvinneperspektiv – les gjerne denne Dagbladetartikkelen «Forsvar for en slask».