push the sky away

Litteratur er så mye. Og noen mestrer andre former enn ord mellom permer bedre enn andre. Nick Cave er kanskje den beste. I fjor kom filmen Lawless hvor Cave skrev manuset. En mørk, vakker filmperle om tre brødre under spritsmuglingens Amerika på trettitallet. Pulsen i filmen minner om den vi finner i eldre Cave-låter som Ship Song og som den underliggende stemningen i hans nyeste album, Push The Sky Away. Tung, svart, foruroligende og inderlig. Som i Lawless,  har Push The Sky Away referanser i både lydbilde og tekst til Caves The Murder Ballads og The Boatman’s call fra midten av nittitallet.

Skulle jeg leve ut myten som einstøing, flytte til en ensom strand og gruble over havet og livet ville jeg hatt med den siste skiva til huleboeren og de dårlige frøene. Nick Cave leverer et fullendt album, og i en tid med enkeltlåter og streamede hitsingler på SpotOgSpe og andre tjenester, er det deilig lekkert at noen har tro nok til å levere noe helhetlige og ikke bare forførende fragmenter. Coveret er kult også.

And if you’re feeling, you’ve got everything you came for
if you got everything, and you don’t want no more
you’ve got to just
keep on pushing, keep on pushing the sky away.

Debatten har gått i mange år om ikke Bob Dylan burde fått nobelprisen i litteratur. Nick Cave er min mann. Ingen skriver rock & poesi som Cave. Han klarer det de fleste ikke gjør, å forene musikk og tekst i en symbiose som gjør at det ene fremhever det andre, igjen og igjen. Fritt og ubundet. Lovløst og alene.

And we breathe it in. There’s no need to forgive.

Per Erik Andersen