par_oscarsson_1966_carlsen_sult1

Det er for lite aggresjon i norsk litteratur. Det snakkes om bok- og bokhandeldød, men de store forlagene går så det gviner. Pøser ut metervis med bokrygger hvert år med kokebøker, dullebøker i fine farger, hvordan-vaske-sokker-bøker, og bli kul-og-kraisy-på-null-komma-niks-gaider. Kjedelige flinkisromaner med såkalte nye blikk med historier om søskenbrudd, vanskelige oppvekster, hippe kvinner med nevroser og stoiske, forlatte menn med ubetalte regninger. Komponerte, smarte bøker. Romaner hvor SPRÅKET står eller sitter i høysetet. Språket, som gjennom fikse metaforer og ordstillinger forteller meg om hvorfor Tryggve med to g’er var så usikker på seg selv at han ble transe, leflet med kjemikalier, ble hjelpepleier og til slutt tok livet sitt på grunn av familiens stumhet omkring bestefarens stilling i Nasjonal Samling. Det polerte språket som blir tredd ned over historiene som twitter-trangstrøyer.

Det er vanskelig å være original, men det går vel an å gjøre et ørlite forsøk. Hvor pokker blir det av ideene og historiene som river. Fortellinger som rokker meg når jeg leser. Som er noe annet enn sjokolade pakket inn i rødt papir. På Nationalteateret vises for tiden forestillingen «Kill’em all» som gir et betydelig skarpere bilde av selvdøden enn den borgelige varianten vi finner i norsk samtidsnavlelitteratur. Noen ganger får man lyst til å stå ved bredden av Porsgrunnselven og bare brøle.

Det er for mye sannhet i dagens bøker. Forfatterne juger jo ikke lenger. En forfatter kan skrive godt og bløffe seg til kunnskap som egentlig er hentet på nettet. Greit nok det, om det er dyktig gjort, men hvor ble det av de dirrende beskrivelsene om det irrasjonelle i oss. Det som gjør oss til deg og meg. Alt vi gjør uten forklaring. Skammen. Selvhevdelsen. Det at vi juger. I Hamsuns Sult fra 1890 treffer hovedpersonen en fyr på en benk, og for å dekke over sin sult og stand, så juger han. Av ren stolhet juger han. Uten annen gevinst enn å føre seg selv lenger inn i sine egne psykologiske irrganger, skryter han av sitt forhold til Ylajali, den persiske prinsessen, datter av agent Hapolatti, oppfinneren ev den «Elektriske salmebok.» Deilig skrøning av en slik klasse at det skjærer hva litteratur handler om inn til beinet. Og Omre skrønte førti år senere. Jugde seg gjennom livet og bøker som gjør at man etter å ha lest det virkelig får følelsen av at «dette er noe.»

Det står ingenting på spill lenger. Form er avgjørende i norsk litteratur. Form skaper innhold. Enda en konfekteske med Gode Ønsker spør du meg. Hvis du starter med slutten, jobber deg fremover, ender med et kontrapunkt og i tillegg har en fiffig vri på formen så har du katsjet de fleste norske krimbøker  i en og samme kasjott. De sprenger jo ingen grenser lenger. Joseph Conrads «The Heart of Darkness» fra 1902 ble først publisert som en tredelt føljetong i et magasin, men blir sett på som en av historiens beste romaner. Uten noen egentlig rammefortelling eller plott. Beskrivelsene fra reisen på elvebåten innover i Kongos ville jungle får det til å bevre av frykt og visle i benpiper på enhver. Hele teksten står på spill, alt står på spill, liv og død, ut i fra en ikkeforklart indre nødvendighet. En fortelling hvor hovedpersonen ikke blir nevnt før langt ute i boka og hans fraværenhet er den drivende faktor i historien. Så langt fra komposisjon, oppskrifter, kransekakekverner og forfatterakademier det er mulig å komme.

Jon Fosse er en pønker. I sin særhet og motstand er han en av de få norske forfattere som har evnen og tør skrive på tvers av det forventede. Han siste diktsamling «Stein til stein» er liten og tilsynelatende stille, men lodder og griper dypere enn de fleste sekshundresidersromaner. Man må ikke nødvendigvis skrike høyest.

For lite aggresjon. Men så lenge man kan drømme er det håp. Den tysk-franske forfatteren Stéphane Hessel døde nylig. Han var motstandsmann under krigen og overlevende fra de tyske konsentrasjonsleirer. I en alder av over nitti syntes han det var på tide å skrive pamfletten «Bli sint» som har skapt en nærmest revolusjonær bevegelse verden over. Boken har solgt i nesten fem millioner eksemplarer og finnes på norsk med et tankevekkende forord av Anders Heger. Og aggresjonen kan godt være kommersiell. I sitt comeback i 1968, sto Elvis i sort skinndress midt på scenen og brølte sin kanskje beste scenefremføring ever. If I can dream. Vi trenger mer brøling. Vi trenger Hamsun. Vi trenger Elvis. Og Jon Fosse.

Kronikk av Per Erik Andersen