bokhylle-3-nett 

Tør du snu ryggen til de mest bestialske hendelser, romantiske eventyr og ballongferder over landskap av finpussete tanker og ord som ikke alltid hører sammen?

 

Av Astrid Borchgrevink Lund

Bøker kan være gode venner du kan lene deg mot. Noen det er verdt å åpne, igjen og igjen. Andre ganger vender de bare ryggen til.

Slik kan det kjennes å ha hyllene fulle av ymse litteratur, hyller som dekorerer veggene dine med fargerike bokrygger. Bøker du bare måtte ha. Som gnagde fra innsiden. Som lot deg nærmest klappe sammen hvis du ikke fikk lest ut absolutt alle sidene før lyset ble slukket og øynene ikke orket lenger.
Andre ble overrakt som gaver og noen dukket opp på salg eller du glemte hva den egentlige eieren heter. Men hvordan få best mulig oversikt til å finne frem perler av noen tekster du plutselig savner eller kanskje det er noen skatter som absolutt må deles. Hvordan finne frem og ha oversikt. Gjøres det best ved å sortere etter farger?

Jeg kan lukte, snuse og nyse når jeg blar i bøkene mine. Noen ganger finner jeg rester etter brødsmuler og dråper av vin mellom permer av stivt papir, skinn eller glanset papp. Flere av bøkene har eselører, noen få har gule postit-lapper, mens andre bare står der rett opp og ned, side om side.
Når jeg sorterer bøkene, er det etter farger. Rød, sort, hvitt, grønt/blått og gult/brunt. Det blir oftest flest hvite eller mørke bøker. Hvorfor, kan kanskje forlagene svare bedre på enn meg. Men jeg liker den roen bokrygger sortert etter farge, gir.

Jeg vet at Per Olav Reitons navn er skrevet i hvitt mot rød bunn og tittelen, ”30-åring skutt i hodet” i svart kontrast mot det hvite. ”Rød Asalea” er titlet i gult på oransje bunn. Det er bare noe jeg vet. Sånn stort sett. For av og til kan det være vanskelig å finne enkelte av bøkene når jeg ikke kommer på hvilke farge bokryggen har. Likevel har jeg valgt nettopp denne løsningen i stua. Det gir en følelse av litt mindre kaos, heller mer mot orden og struktur. Mellom bøkene plasserer jeg kan hende et bilde, en vase eller et kaleidoskop av lyseblått papir. Dette er bøker jeg kan bruke lang tid på. Men her finnes også de kjappe, glade eller de mer uinteressante. Interiørbøkene som helst bør ligge oppslått på et bredt bord, digre gavebøker med bilder av idyllisk jul, norske slektsgårder, bunader eller porselen. Noen viser bare fotograferte illusjoner. Andre er mislykkete forsøk på å heve ting til noe større. Men hjerte til å legge dem bort, nei, det går bare ikke….

bokhylle-1-nett

FARGEKODER: Noen ganger kan det å sortere etter farger, gi en grei og ryddig oversikt over bøkene i hylla.
(Foto: Astrid Borchgrevink Lund/Litteraturgarasjen.no)

I en annet rom, et sjokoladefarget ett, står bøkene ikke akkurat hulter til bulter. Likevel, her er det ikke fargen som bestemmer hvor de skal stå. Sorteringen foregår annerledes. Her er det alderen som rår og gamle, gjerne falmete bokrygger, får lyse opp rommet. Bleket skinn og dyprøde rygger med gullskrift står som slitne tinnsoldater, av og til på kun èn fot. Kantene er pakket inn i støv som får dem til å hoste litt etter at lampene er slukket for kvelden. De har et annet språk. Vel, de fleste er skrevet på norsk. Men de har en annen klang og setningene er bygget opp annerledes. De er fra en annen tid. Som historien om da Howard Carter fjernet den første steinen i veggen mot Tut-ankh-Amons grav 25. november 1922. Alt står skrevet i den tykke boka om en faraos liv og død. Like ved ligger en mørk, liten trykksak, Schillers ”Røverne” om Moor som både er revolusjonær og Robin Hood i det attende århundres tyske samfunn. Røverne har for lengst blitt til støv, men noen av tankene om menneskerettigheter lever fortsatt.

Bøkene var fullstendig klar over at det ville komme både barnebarn og olderbarn etter dette. Ferske bøker som ville bli utgitt lenge efter at de selv var blitt lest og fortært av sultne øyne, hjerneknadd og bearbeidet til bilder som leseren klarte å fremkalle.
Jeg bruker lenger tid på disse bokhyllene. Trekker frem en brun bok, blar litt og kjenner det tørre papiret mellom fingrene. Lirker den smale boka inn igjen. Kanskje ikke på helt den samme plassen, men det spiller ingen rolle. Ikke her.
En sort bok stikker litt opp, over de andre. ”The anatomy of Murder”. Kjente krimgåter blir plukket fra hverandre av fem medlemmer av ”The Detection Club”. Nye opplysninger dukker opp, andre graver seg inn i morderens psyke. Boka fra 1936 har gulnete ark og alle sidene er kantet med rødt. Jeg legger den fra meg på bordet. En av dagene er det vel på tide å dissekere innholdet.

bokhylle-4-nett

KRIMINALHISTORIER: «The anatomy of murder» er tittelen på denne sorte boka i diskret format, kantet med rødt.
(Foto: Astrid Borchgrevink Lund/Litteraturgarasjen.no)

Men hvordan sorterer man egentlig bøker? Det virker praktisk å plassere dem etter tema, forfatterskap eller alfabetisk etter titler. Man kan skille mellom norsk og utenlandsk litteratur, etter størrelsen eller hva med en ”best of”-hylle med favoritter. Kanskje man skal overlate en egen hylle til de uleste bøkene og de ennå ukjente forfatterne?
Vanskelig det der. Bøker har en dypere verdi enn annet forbruk. Vi skifter ut sofaen, TV-en og klærne gir vi bort til Fretex. Men på et punkt er vi ekstra trofaste. Bøkene er heldige de. For kaste dem, kan vi jo ikke.