Kjekkas-smekkas

VIRKELIG KJEKKAS: Donald Draper i MadMen – Kjekkas-smekkas

Tekst: Fredrik Brattberg

Det er og blir en kjekkas-smekkas-faktor over norske filmer. Jeg snakker om den type kjekkas-smekkas faktor man finner hos Donald Draper idet han tar et siste drag av sigaretten og stumper den elegant, nongalant i askebegeret. Den typen kjekkas-smekkas-faktor som når Vincent Vega lar langefiner og pekefinger gli spriket over øynene etter tur. Og ikke bare finnes den hos disse opplagte, som Donald Draper og Vincent Vega, men hos nesten alle kjekke menn i nesten alle amerikanske film, i mer eller mindre grad. Selv i filmer om folk på randen, om narkomane og alkoholikere. Filmer som Trainspotting etc. er hyllet for sitt glitrende portrett av personer med rusavhengighet. Overraskende nok, for istedenfor å slik narkomane egentlig er blir filmens guttegjeng portrettert kjekkas-smekkas. De sniffer linjer med kokain samtidig som de serverer de kuleste linjer, i form av replikker, og stirrer med sitt kjekkas-smekkas-blikk inn i kamera og fører sigaretten opp til munnviken skikkelig kjekkas-smekkas. Disse faktene er og blir amerikanske. Siden Humpfri Bogart blåste røyken sakte ut av neseborene i Casablanca, og trolig enda tidligere, har slike kjekkas-smekkas-fakter gjennomsyret amerikansk film. Og det er og blir amerikansk. Amerikansk, amerikansk!!

Jeg ser det igjen: Amerikansk! Og så har vi i Norge ønsket å la denne amerikanske kjekkas-smekkas-faktoren være et kjennetegn også på norsk film. Selv i Halvbroren, hvor store deler av handlingen spiller seg ut på femti – sekstitallet, en tid vi kjenner godt fra filmavisen, eller fra filmer med Leif Juster, eller gjennom hørespill om STOPMA. Selv i denne serien har man valgt å bruke det kunstneriske grepet kjekkas-smekkas. Denne Fred Nilsen (Halvbroren) er et temmelig ulykkelig menneske. Og istedenfor å portrettere ham som tvers gjennom ekte, som viser hans frustrasjon slik frustrasjon kommer frem i ekte mennesker, så ønsker man å gjøre ham kjekkas-smekkas. Når han retter på jakka, så gjør han det kjekkas-smekkas, når han plutselig forlater rommet midt i en samtale,  så gjør han det kjekkas-smekkas, og alle disse tingene som å sove i en kiste på loftet, be noen fike til deg, sitte forslått og bloddryppende uten å bry seg stort om å fortelle hva som har skjedd, som om det hel er noe hverdagslig. Dette er kjekkas-smekkas! Fred Nilsen portretteres som taleknapp og mystisk. Men de mennesker han omgås er i størst grad hans mor, hans halvbror og bestemor. Det er da svært unaturlig å oppføre seg taleknapp og mystisk ovenfor sin egen mor og bestemor. Slike ulogiske ting er valgt av en hensikt alene: For på død og liv å gjøre karakteren kjekkas-smekkas. På død og liv må vi portrettere Norge på femti-sekstitallet på en amerikansk måte. Ønske om å bruke denne amerikanske identiteten er så sterk at man er villig til å gå over lik. Man er villig til å lage ulogiskheter i filmen! Bare hovedrollen er kjekkas-smekkas. Bare han får ha disse amerikanske faktene!!

Intet menneske er født kjekkas-smekkas. Ingen retter på håret, blåser røyken ut neseborene på en kjekkas-smekkas-aktig måte fordi det ligger i deres DNA. Dette er fakter man legger til seg, trolig ganske bevisst. Man ser andre gjøre det, og så ønsker man å gjøre slik selv. Det miserable med å bruke kjekkas-smekkas som spillestil, foruten at det stammer fra Amerika, er at det gjerne brukes for å portrettere selvsikre mennesker. Mens kjekkas-smekkas i virkeligheten er tegn på usikkerhet. Så virkemiddelet i seg selv har ikke hold. Men likevel skal vi på død og liv bruke dette amerikanske vrøvlet.

Jon Fosse, som skriver om vanlige mennesker bosatt på små steder, er et eksempel på at jo mer lokal man er i sitt skaperverk, jo større er sjansen for at man slår gjennom internasjonalt. Det er nytteløst å lage ”amerikanske” filmer i Norge, i håp om at de skal slå igjennom i USA. USA er best på å lage amerikansk film, så vi bør ikke ta opp denne konkurransen. Vi bør lage norsk film med norske virkemidler, ikke kjekkas-smekkas.