saabye-1-nett

Hele Lars Saabye Christensens forfatterskap er gjennomsyret av skavanker. Menneskelige skavanker.  Skallede guttunger, føtter i feil retning, løgnere, misunnelige frisører, albinoer, halve brødre , slurrete r-er og dysfunksjonelle familier. Outsidere med feil. På en ydmyk, nesten sjenert måte viser Saabye Christensen i bok etter bok at bristene i og ved oss er viktige, at våre tilsynelatende svakheter kan snus om til fordeler og våpen. Skavankene definerer, og gjør oss på en måte sterkere. Selv er jeg prematur, født to måneder for tidlig, noen få dager før mennesket landet på månen. Premature barn har oftere problemer med lungene og hyppigere migrene, men samtidig har jeg alltid hatt et to måneders forsprang på livet på en måte. På ekstra gode dager kan jeg tenke at jeg har et forsprang på både russerne og amerikanerne også.

Man skal helst ikke dra på, men etter min mening er Sluk et mesterstykke av en bok. Jeg leste den som i feber da den kom ut i fjor høst, og gledet meg som en unge til å høre Saabye Christensen på Kafe K. Utover i voksenverden gleder man seg stadig sjeldnere som en unge, og når det inntreffer holder man entusiasmen inne som kullsyreboblene i en soloflaske. Som en skavank lot jeg min egen bok ligge hjemme, stakk innom og lånte med meg et eksemplar på Porsgrunn Bibliotek på vei opp til Kafe K.

Bjørn Erik Kristiansen er dyktig til å få forfattere til Porsgrunn. Han ringer dem selv og spør. Det er smart. Denne onsdagskvelden er det Ann Lill Wenneck Aas som står for utspørringen. Salen er full og Lars Saabye Christensen er dyktig som intervjuobjekt. Han har snakket om bøkene og fortellingene sine mange ganger før. Han er rutinert og selv svar på tilsynelatende tilfeldige spørsmål kommer som sammenskrudde poetiske setninger. Kanskje han bare er slik.

Som med skavankene, har Christensen en forkjærlighet for kontraster og motsetninger. Han har en særegen evne til å få frem vrangsiden i både setninger og ord. Som for eksempel tittelen på diktet som Funder, hovedpersonen i Sluk vil skrive sommeren 69, «Månenedgang», eller hvordan han beskriver hvordan det føles når han får sluken til å løsne fra bunnfast: «Det var som å bli kvitt en tung bør, mer enn det, det var som å falle på plass.»

Det høres klisjefylt ut, men det er blues i det Saabye Christensen skriver. Blues og beat i det han sier også der han sitter i en stripete stol på scenen i bakgården på K. Blues i stemmen, i rytmen i skildringene, i komposisjonen av bøkene, i en gul notisbok, i menneskene og skavankene. Lars Saabye Christensen får triste setninger til å skinne. «Det man erstatter blir aldri det samme som det som har gått tapt.»

saabye-2-nett

(GOD DIALOG: Journalist Ann Lill Wenneck Aas i samtale med forfatter Lars Saabye Christensen.
Foto: Astrid Borchgrevink Lund/Litteraturgarasjen)

Sluk handler om Funder og mye om moren hans, noe om faren og en del om Iver Malt (fantastisk navn), litt om Frank Farrelli og samtidig får forfatteren det til å handle om både meg og meningen, forsprang og tankesprang, månelandingen og livet. Det er slikt som gjør at man kaller enkelte bøker mesterstykker. Portrettet av en morsfigur på seksititallet er nydelig. Hvordan han beskriver viktigheten av fasade og ordentlighet, husmorens tidsmessige plass i familien, og likevel morens drømmer om noe annet, noe større. Hvordan hun nynner på «Blue Skies» og snakker til seg selv med setninger som «høres ut som sukk med ord i.»

Man blir både oppløftet og melankolsk av å høre en time på Saabye Christensen. Han avslutter bokbadet med et vakkert dikt om sin danske farmor. Det er en god kveld i Porsgrunn, men etterpå har jeg ikke noe forsprang på noen. Jeg er fornøyd og likevel er soloen i meg tam og nesten tom. Står bakerst i en kø med en bok fra biblioteket. Venter på tur og får ham til skrive navnet sitt i en bok som ikke tilhører meg. Stolt og litt keitete. Jeg skal levere den tilbake i morgen.

Per Erik Andersen