kinesisk-lampe

(Foto: Litteraturgarasjen)

(Utdrag fra en røverhistorie)

Klokka er halv ti. Han har sittet på det lille utestedet siden litt over seks. Syv små bord og en bardisk. De fleste kjenner ham her og i kveld har han vært mer synlig enn vanlig. Porsjert kveitefilet har han spist. Med appelsinragu og parmesansmørsaus. Skrytt av vinen fra New Zealand og bedt smilende om en tredje flaske med mineralvann fra Glitre.

Han ser på klokka og hilser når han drar. Gjør røyketegn med fingrene. Den sorte volvoen står i et smug lenger nede. Tanken er full. Det er i slutten av september. Det er allerede mørkt. I løpet av noen minutter er han ute av småbyen og svinger til venstre inn på den brede veien mot hovedstaden. Ser på klokken igjen. Han er høy og robust. Stopper ved den nye rasteplassen, tenner en pipe og kjører videre. Dimmer ned for motgående trafikk, holder seg så vidt over fartsgrensen. Løvet har falt, asfalten er tørr. På P2 sender de dagens program i reprise i en blå miks.

Han skal hente meg.

Fra andre siden av gitteret er jeg sikker på at jeg hører tangentmusikk. I hjørnet ligger rester av en knust leirkrukke. Enten jeg vil det eller ikke, kan jeg høre hjertet mitt slå.

Det dreier seg ikke bare om kropp, Aldis. Det handler om grensene i hjernen din. Hvor langt du er villig til å gå. Hvor mye du er villig til å ofre. Det er der belønningen ligger. I det å tørre og gi slipp. Vi har snakket om det før. Det ligger en befrielse i å overgi seg. Når man har oppholdt seg her så lenge som jeg, legger man ikke lenger merke til lydene før de blir borte. Subbingen av støvler mot sementgulv, låseklikk, bjeff fra betjentene og insektene, Legger først merke til dem nå, fordi de ikke er der lenger. Stille, bare denne lyden, som et varsel. Jeg ligger på brisken og holder pusten.

Han passerer byene i Vestfold. Sandefjord, Tønsberg. Øker farten noe på motorveien forbi Horten. I bagasjerommet ligger utstyret. En lett, sammenleggbar stige og en kveil med krok og tau i enden, som en dregg. Det handler mest om timing. Forbi Drammen ser han på de røde sifrene i dashbordet at han er foran skjema. Stopper i bunnen av Lierbakken og fyrer opp på ny. Klokka er fem på elleve, det er et vinterlig gufs i vinden som drar over slettene. Åkrene oppover liene ligger døde. Han husker en historie han engang hørte om et hus i nærheten. Om døde som gikk igjen i kjelleren og uthuset. Halshugd med øks. Huset står tomt og jorda er bortleid.

Du er en tyv, Aldis, du kommer aldri forbi det. Med oss er det mer enn begjær. Jeg har denne sentrifugalkraften i meg som utløser noe i deg, som utløser noe i meg, som gjør at vi dras innover, nedover, forbi. Noen ganger er det bare du som kan holde meg oppe. Og du har denne andre trangen, som er koblet til begjæret; du vil bli sett. Det er derfor du sender dikt om hva vi har gjort til avisene. Hvis det trengs, gjør du hva som helst. Hvis du må, hvis du vil. Og du snakker om å dø. Du kan ikke, vil ikke, for det andre holder deg igjen. Selv når du ber meg holde strammere om halsen din, så er det et snev av oppmerksomhetslyst som driver deg.

Det meste er tomrom. Jeg leste i skjæret fra lykten at den største og viktigste bestanddelen av atomer er tomrom. Uten tomrommet eksisterer vi ikke. Jeg er bygd opp av motstand og ingenting. Luften er fuktig hele tiden, ingenting er noen gang fullstendig tørt. Det er en sprekk i betongen. Det er der vannet trenger inn, og fra andre siden av veggen føler jeg motstanden fra livet der ute, det vanlige, det jeg ikke forstår. Jeg hører noen spille piano. Menuett i g-moll. Händel. Det er et hull i gulvet under dreibenken. Jeg vet han er her snart. I kveld kommer jeg hjem. Det er opp til meg og lyskasterne.

Det er enten eller.

Halv tolv presis. Han stiller stigen mot muren og kaster taukveilen ned på motsatt side. Jeg har fire minutter på meg og må bare stole på at han har gjort det han skal. Vet ikke engang om han har kommet. Flytter benken og krabber ned i hullet. Fengselet er en lang, middelaldersk bygning, vakker i linjene. De små jerngitrede vinduene står i fire rader over hverandre. Innenfor hvert ligger et menneske og sover. Jeg er på vei til å bli fri. Noen får ikke sove. Ligger bak gitrede vinduer i fem år, ti, uten rolig søvn. Bygger opp hatet og angsten. Jeg åler meg gjennom det smale hulrommet. Har testet to ganger. Til lemmen ved utedusjen i luftegården.

Nå sveiper lyskasterne over plassen. Nå går vakten mot venstre. Nå tenner han seg en sigarett med zippolighteren. Mens jeg får jord i håret og leire i munnen. Luften er klam og råtten. Gangen er trang, men treningen og gravingen har gjort meg sterk. Rett ved siden av betongdørken med utedusjer er en gammel gjennmurt kjellerlem. Vi kan dusje til midten av august. Det går en slange fra et sluk i betongplattingen og ned mellom dørbladene i kjellerlemmen, derfor er den ikke låst. Deretter føres dusjvannet videre via et nytt sluk til fengselets avløpssystem. Murveggen var lettest å komme gjennom. Gammel klinkstein og dårlig fugestøp. Når du får løsnet en stein er det gjort.

Det er nå Aldis. Nå er jeg som deg. Det er enten eller. Lyskasterne sveiper og vakten er lengst borte. Om et drøyt halvminutt er han tilbake, og jeg må stoppe i syv sekunder midt på plassen for ikke å kaste skygge. Selv nå har jeg lyst på deg. Det er noe ved deg som skaper større drift i meg enn min egen forstand. Nå! En-to-tre-fir-fem-seks-syv. Akkurat nå, Aldis. Jeg venter på ropet, løper for livet – for meg og for deg, venter på at lyset skal ta meg igjen. Venter på skuddet, at jeg skal falle, venter på smerten i nakken. Venter på å bli avslørt.

Ingenting. Det holdt. Jeg forblir i mørket.

Taukveilen bare noen få meter bortenfor der jeg møtte muren. Bra. Bare èn har rømt herfra på åtti år, Aldis, bare èn. Kjenner pulsen i tinningen. Følger med på lyskasterene. Fem sekunder til jeg klatrer. Jeg er også en tyv, Aldis. Stjeler alt jeg vil ha, og i natt tar jeg deg.  Ser lyset sveipe vekk, sigarettgloen til vakta. En sort grein som gynger. Strammer. Klatrer. Jeg er over. Bilen står og går.

Han står klar ved siden av bilen. Drar ned tauet og bretter sammen stigen, hiver alt baki. Ingen spor. Jeg setter meg i baksetet, gir ham en konvolutt i det han setter bilen i gir. ”Resten når vi er framme.” Mest har jeg lyst til å brøle, adrenalinet rusher i kroppen. Ved siden av meg ligger en mørkeblå, liten koffert. Skjorte, bukse, frakk, pennen min, klypene, stroppene, noen andre ting. ”En liten gave også,” sier jeg, og skrur opp halvflasken med Brandy. Så sier vi ikke mer. Trafikken og risikoen er lavere nå, han holder høyere fart. Jeg glipper ved Holmestrand. På radioen spiller de klassisk.

Han slipper meg av ved Slakterigården. Jeg gir ham den andre konvolutten før han parkerer i smuget og finner frem tobakken. Går ustø inn døra nede på hjørnet og bestiller. Klokka er kvart over to. Forteller om damene på Karjolen og dunker bartenderen i skulderen ” Halv fat og halv bayer.”

I lyset fra den japanske lykten i andre etasje ser jeg det mørke omrisset av deg i en tynn kjole. Du har satt opp håret. På bordet tror jeg det står en liten flaske og to glass. Jeg putter resten av sakene i frakkelomma. Det ser ut som du venter. I morgen drar jeg nordover.

Jeg hører tangentene.

Per Erik Andersen