Skutt i filler

(FOTO: Astrid Borchgrevink Lund/Litteraturgarasjen)

Av P. E. Andersen

Idealet er alt – livet er intet.

Når tekstbasert teater funker er det lite som griper mer. Kim Atle Hansen er en av våre mest lovende dramatikere selv om hans virke hittil er både omfattende og risikerende. Lovende er en hedersbetegnelse uavhengig av hvor langt man er kommet. Grenland Friteater er spenstige og har hyret inn Hansen til en gjesteforestilling med sin oppsetning «Revolver». Et intimt lokale i Porsgrunn med slitt furugulv, bakgrunnsmusikk med funky stortromme og smygende gitar mens vi finner plasser. Fullt hus en sur januarkveld.

Hansens oppsetninger er basert på paradokser. Denne forestillingen tar utgangspunkt i revolveren. Et redskap som kan gjøre forandring, som kan destruere. Og ut av det ødelagte kan det skapes noe nytt, til og med noe godt. Forestillingen starter med at Hansen viser frem og forklarer revolverens mekanisme. Han forteller revolverens historie, fyller den med patroner, sender den rundt blant publikum. Situasjonen er ladet.

Kim Atle Hansen er så lovende at han høsten 2012 hadde en egen festival på Dramatikkens hus i Oslo. Det er det ikke mange som får til. I løpet av det siste halvåret har han fremført sine forestillinger Bedre enn sjokolade, Revolver, dobbeltforestillingen Ugress og Reaching for straws, et utkast av stykket Sensurert som han har fått stipend fra Dramatikerforbundet til å jobbe ferdig med, og nå i mars kommer siste innslag i festivalen, Lebensraum som har befolkningsvekst og humanisme som tema.

Et magasin rommer seks skudd. Revolver lover mye. Fra et digitalt ammunisjonslager skytes det ut serier på seks ord som projiseres vertikalt på et lerret og Hansens t-skjorte. Rammefortellingen handler om endring, om opprør, om revolt, om revolusjon. Publikum inviteres med til å rope «stopp» etter seksordsserien, hvis ikke fortsetter Hansen. Når publikum sier «stopp» leser Hansen en tekst basert på de projiserte ordene, en historie om undertrykkelse og rettferdighet, om en grønnsakshandler i et diktatur, om valg og paradokser. Livets – dine og mine.

Det er assosiasjoner til Kafka i historien og Brecht i formen, referanser til den arabiske våren og tjueandre juli, mange andre også, men du skal aldri undervurdere ditt publikum. Vi blir invitert med for å påvirke historien. Vi blir bedt om å si «stopp!» Det funker tidvis, men vi vet at vi blir lurt. Når vi stopper Hansens stadig mer blodige seksordsmitraljøser, så gjør vi det for å få et brudd i en fortelling vi kjenner, som vi vet å lide med i, men bruddene kommer ikke. Vi har ingen påvirkning. Som teatralsk grep ville det kanskje vært mer dynamisk for forestillingen om stoppordet var «Fortsett» i stedet for «Stopp».

Kim Atle Hansen skriver godt. Og heldigvis, han fremfører sin tekst som han ser ut; ekte, hengslete og uten patos. Det gir troverdighet. Men tekststykkene blir for lange. Historien flyter ut. Den fungerer ikke som skudd. Den drar ned intensiteten. Kanskje seks-setningers sekvenser hadde vært et bedre våpen enn små noveller.

Hansen har noe å si. Han vet å formidle, men teater er teater og tekstopplesing er litteratur. Vi blir siktet på og lovet noe, og så får vi noe annet. En fortelling vi likevel ikke har noen påvirkning på. Og det er paradoksalt nok et godt poeng. Hansen er god på paradokser.

En severdig forestilling av en smart dramatiker, men ikke helt blink. Hvis du er glad i wordfeud og ordspill og ser forestillingen, så prøv å huske og deretter lese ordrekkene horisontalt i stedet for vertikalt. Andre setninger. Et fiffig grep.  Kanskje det var der ideen startet?

Jeg ble truffet, men det ble med et streifskudd.

Per Erik Andersen