Skrevet av Mona Rød, deltaker på Litteraturgarasjens skjønnliterære skrivekurs 26-28. oktober 2012.
Teksten ble fremførr på Kafe K, lørdag 3. november kl 21:00.

Nervene ligger blottlagt. De har gravd i gata siden jeg kom. Byens livmor og kloakk er avslørende. Mitt nye bosted. I et åpent sår. Det ligger et ledningsnett der nede også. Det er mer strøm igjen i den gamle. Det er liv, men langt ned. Det største hullet er tetta igjen nå, det er lettere å komme seg ut og rundt. Glemte jeg å få groen min nedi før de tetta igjen, tru? For jeg har tenkt å gro litt. Gro nedover, tømme hodet. Har jeg kommet til rett flate? Porsgrunns gamle gledesgate.

Trærne tar over intensiteten der hullet slapp. De spiller på et slags lag. Høl og påle. Nervene i trærne er mer synlige nå, i en avkledd og blågul høst. De sultne og nakne greinene vil ha meg. Jeg føler meg nedgravd. Men med en pulserende nerve midt i trynet.    Nattlig blir jeg invitert av eldgamle trær til visdom. Og til gamle fristelser. ”Bli her, bli hos oss”, hvisker trærne. ”Sitt på meg”, hvisker greinene. Om jeg blir for tynget av trærnes lokk, vet jeg hvor hullet var. Jeg kan legge meg der. Over hullet. Sammen med den svarte asfalten som dekker flengen. Knust, men samlet. Nå uten sår. Men med årer og nerver rett fra grøfta.

Jeg velger tilslutt trærne og pulsen der. Har ikke krefter til å gå løs på asfalten. Selv ikke i den tyngste tanke. Jeg skal sitte forsiktig og ømt. På en nygammel grein. Mens bladene faller. Jeg sitter ikke lenger så langt inne i meg selv.