stjeling i skammens teater

PER ERIK ANDERSEN

Odin Teateret. Jeg har i utgangspunktet ingen hang til å stjele. Okei, jeg stjal kanskje en bounty da jeg jobbet på videoen på Stathelle på åttitallet.

Publisert: 17.06.12


5 Pesos & 1 joker

(FOTO: P.E.ANDERSEN)

Jeg er ingen spesielt moralsk eller hederlig person, jeg liker ikke moral som kasus, men jeg har tenkt på det siden. Jeg stjal en bounty fra bak disken, en trippel bounty. Jeg hadde femogtredvekroner i timen og de som eide videosjappa het Svein og Vera. Jeg var seksten år, stjal en kokossjokolade og kalte dem «Svinn og Ræva». Ikke på grunn av timelønna, men på grunn av måten Ræva telte opp myntene på bakrommet etter klokka elleve hver kveld. Det handlet aldri om avsky. Jeg har tenkt på det siden.

Tidligere på dagen har jeg intervjuet Eugenio Barba. Det var kleint. En noksagt med bakoversveis som begynner intervjuet med; jeg har lest meg opp på hva du har gjort. Det er easy å anbefale en film og selge godteri til tjuefemøre stykket. Man må – bør være – late som man er voksen når man snakker med Eugenio Barba, han er mangeogsytti og trenger ikke kred. Outsidernes mann. Æresdoktor.

Forestillingen de hadde før de kom hit var i Madrid. Da snakket de fransk der de nå snakker engelsk. Og før det igjen, Paris. Odin er et stort teater for lille Porsgrunn. Barba skal snart holde foredrag. Han vil sikkert helst ha litt tid for seg selv. Jeg får noen andre til å spørre, og møter ham utenfor Vic – de seirenes hotell-, det eneste vi har. Der bor alle artistene, bortsett fra ham. Han snakker lenge og rolig med en kvinne han er sammen med om han har tid, han har nok mer lyst til å se klovnen som forfører publikum i gaten enn  å snakke med meg, men han kommer. Barba er høflig.

Snakker om foredraget han skal holde, og jeg føler at den lånte notatblokken fra erfaringskompetanse.no er et gitter mellom meg og sannheten.
«Jeg har lest meg opp på hva du har gjort. Hva skal du egentlig snakke om i dag?» (Skjønner du? det hjelper lite med blokk, penn, bukseseler og bakoversveis – man føler seg klein.)

«What is a man when he’s been fifty? A ghost?  – A rest? I’ve been wondering if the Theatre has some kind of institution to realize grown up people. Vi er noe flyktig. Teater er flyktig. Vi rasker sammen et ensemble her, et der, av noen vi flyktig kjenner. En sesong til, anywhere. Det er sterkt og blir suksess, noen uker, måneder, og så drifter vi av gårde. Teater er flyktig, men det foranderlige, det som glipper skaper også noe konstant. Det er derfor vi er her. Det er det jeg vil snakke om.»

Pennen er for treg og virker dårlig. Jeg kunne trenge et glass vin, og ser en kvinne jeg en gang var forelsket i passere forbi Sparebanken Sør. På plassen foran ber en klovn en gubbe om et kyss, og jeg føler meg så liten, så liten. Barba har regnjakke på, i bakgrunnen ligger festivalkontoret og jeg begynner å spørre om ting som er urelevante. Pennen virker ikke i regnevær.

En festival er en festival. Mange inntrykk. Jeg har sett Frikar i Norrønnahallen. Det er sterkt. Skal skrive om det siden. Jeg stikker innom søsteren min for et glass cava på sommerfest før jeg trasker over til folkets hus. «Det kroniske liv» med  Odin Teateret og Barba som regissør. Jeg tror det passer for meg.
Jeg vil finne noe ut om flyktingefølelsen, om annerledesheten, noe om uroen jeg aner, og helst noe om kunnskapen jeg ikke har.

Det er her stjelingen kommer inn. Før scenerommet er det en disk med bøker om, av og med Barba. Jeg finner en. «Kjære Jens, Kjære Eugenio,» av Elisa Kvamme. Det er den eneste som tiltaler meg, jeg liker Bjørneboe, men betalingsdama med oppsatt hår og smale hofter er plutselig borte. Kanskje hun trengte kaffe? Det er ingen til å ta i mot min bot. Jeg smugleser brev fra Jens til Eugenio i nittenseksti; Kom, kom! Kom hit Eugenio, i norge kan vi opprøre sammen.

Jeg har bare kontanter, og hun frivillige med rød t-skjorte, to vokaler og to konsonanter er borte. Jeg får lyst til å stjele boken. Bare for å lese. En brillefyr som kanskje er veteran i POL (Porsgrunn OrienteringsLag) eller vet om den bountyen fra den gangen sniker på meg fra kortsiden av bordet. Jeg svikter og legger boken ned, drar håret bakover.

Forestillingen «Det kroniske liv.» Kronisk elendighet. Det er så mange strå her som her høyere enn meg. Forestillingen er uten kronologi. Jeg berøres. Det gjør vondt. Det handler om skam. Smerte som er stor og politisk, jeg føler meg liten. Død og forgjengelighet. Forfengelighet. Et naglekjede rundt halsen og en plastpose uten pust. Femogtjue kjøttkroker, insinuasjoner, styggedom, intersmerte, kvasireligion og sakral homofil sang. Lengsel og vrangsiden ut. Jeg føler jeg burde sagt fra om den sjokoladen, jeg burde vært ærligere mot henne den gangen, mot noen, mot meg selv. Det er noe med det vakre i det stygge. Man er hele tiden i sin fulle rett til å medbringe flere lik i lasten.

«You must learn to wash the corpse of the ones that you have loved.»

Bounty, mytteri, Svinn og Ræva meg i øra. Jeg stjeler en mynt og et kort fra forestillingen. 5 pesos og en joker. Jeg skammer meg ikke.

Etterpå er det vanskelig å snakke, vanskelig å mene. Nesten kronisk, jeg føler meg som halvt spøkelse. Stille stemning utenfor folkets hus, public domain, Karjolen. En fyr tenner en lucky strike. Ordføreren snur seg mot festivaldirektøren og spør:

Kanskje jeg burde sett det en gang til for å forstå. Hva er den røde tråden?»

En høflig innhalering.

«Det er gutten som er den røde tråden.»

Lighteren slukkes.

Everybody knows.

Odin teater. Det er ingen vogn som kan bære meg. Jeg har noe i lomma. Jeg drar kanskje tilbake til sommerfesten, kanskje drar jeg hjem. Lysskyggen av hva teater kan skape. Ihvertfall til Friisebrygga, få meg en hvalbiff og drikke meg full.

andersen barba