korpsets kveld

ASTRID BORCHGREVINK LUND

Tromboner, waldhorn, trommer og trompet. Jeg trodde jeg hadde kommet til helgtreff for Sousaentasiaster. At verdens mest kjente marsjkonge hadde trommet sammen til fest på Rådhusplassen i Porsgrunn. Så feil kan man ta.

Publisert: 16.06.12


Det er naturligvis PIT-åpning. Og når Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival åpner med Brosteinsball, sparer man ikke på kruttet. Det vil si, fyrverkeriet. Vi som har for vane å vanke på de årlige PIT-åpningene, er vant til pyrotekniske virkemidler av dimensjoner. Godt vant, ja, kall oss gjerne blaserte. I år skulle det toppes med korpsakkompagnement der innslag i musikken skulle markeres med hver sin fargesprakende effekt. Men det ble ikke helt slik.

Festivalen skulle forankres lokalt med Vestsiden musikkorps. Riktignok var musikkfyrverkeri og dirigent Sjur Høgberg synkrone, korpset samspilt og publikum klappet der de skulle. Muligens savnet vi svevende kropper i snodige gevanter hengende fra en heisekran 20 meter oppe i lufta, kanskje vi mintes skumle lirekassespillere i forvoks format. For slik har det vært før. I år var alt annerledes. Fra en alt for stor scene med musikere, noen dansere, enkelte skuespillere og en konferansier som stadig ble regiforstyrret av den godlynte bygdekunstneren Sveinung Myljomtveit i Leif Arne Sandens skikkelse, ble det hele litt smått selv i vesle Porsgrunn. Lyden bar ikke alltid like godt og Myljomtveits forsøk på å være bygdemorsom i byen, var ikke like vellykket som man kanskje hadde trodd da manus ble skrevet. Og som en rød tråd dukket Sousamusikken opp mellom innslagene før den store finalen der både korps og fyrverkerimesteren slo på stortromma. Vel, det var ikke Sousamusikk fra Amerika, det er et faktum. Men oppleves slik, kunne det.

I timene Brosteinsballet foregikk fredag kveld, stod publikum tett i tett, småpratet med kjente og lot dette være arenaen for å se og bli sett. Den gamle industribyen har vent seg til teater, men fikk en enda større dose lokale musikere som ikke hadde tenkt å gi seg med det første.
”Dette er folkets festival”, prediket festivalsjef Trond Hannemyr fra den store scenen på Rådhusamfiet med Porsgrunnselva og rosa himmel som bakteppe. Men det ble ikke slik. Det ble korpsets kveld.
Da symfoni nr. 4 tonet ut, var det ingen som applauderte for ekstranummer. I lyset fra lyktene fra rådhus og park hastet folk mot bilene. Ballet var over.