Pitbloggen – Kineserne kommer

Det har med budsjetter å gjøre. Det har noe med format å gjøre. På en stor scene bør en grandios åpning være større enn seg selv for å ikke virke liten.

Blir det trapeskunster i luften? Mennesker som bryter ut av store gummiballonger? De fleste har vært her før, alle ser etter kjente og venter på fyrverkeri, skal visst være europas største i år.

Det har med budsjetter å gjøre. Åpningen av PIT 2012 er litt forvirrende, timingen er ikke helt til stede, regien litt uten styring. En lang pause på scenen, et pitstop. Solen synker og i bakgrunnen glir en losbåt forbi til musikk av Ennio Morricone. The good, the bad and the ugly. Vi er her alle sammen.

Jeg har lyst på noe mer og finner spenning i å trosse ordførerkjede og rødhvite sperrebånd til byens rådhus. I andre etasje er det omkledningsrom. Jeg ser skuespillere, halvnakne akrobater, afrikanerdamer som sminker seg. «Hvor er kineserne?» En inspisient hvisker fortvilet inn i rommet. Det er krise. Ingen svarer. Noen åpner en farris, noen tørker svette. En kvinne med etasjehøye ben lener seg mot vinduskarmen og ser brusteinsballet ovenfra og ned.

Det er ikke lett å lage teaterfestival. Det er ikke lett å lage en åpning som tar pusten fra alle. Det har med budsjetter å gjøre. Vi – jeg og folk, vil så gjerne, men vi klarer ikke å uttale alle de utenlandske teatrene og forestillingene i programmet. Vi vil forføres av åpningen, og det er ikke lett å være intim på en scene så stor som en rådhusplass.

Bak meg hører jeg hvisking fra teatersalen. Noen har sneket seg unna. I omkledningsrommet tar noen på seg en bjørnedrakt. Fra vinduet i annen etasje ser jeg at lyset blir sterkere og bevegelsene synkroniseres. Folk strekker hals. Ikke alt beror på budsjetter. Frikar på scenen, de er 8. Hallingdansere og Kung-Fu munker. Glimt av magi. Gnister tennes. Kineserne har kommet. Det blir snart fyrverkeri.